Arne O. Holm mener Nothing about us without us – Tre høydepunkt fra en arktisk møteplass

Marc Lanteigne, Egill Tor Nielsson, Sara Olsvig og Aaja Chemnitz Larsen, Arctic Circle 2021.
Professor Marc Lanteigne ved UiT, rådgiver Egill Tor Nielsson ved Universitetet på Island og Lappland, tidligere politiker Sara Olsvig (Inuit Ataqatigiit), direktør Halla Hrund Logadottir ved Islands nasjonale energimyndighet og Aaja Chemnitz Larsen medlem av Folketinget, under en debatt om Grønland og Islands sikkerhetsspørsmål under Arctic Circle 2021. (Foto: Trine Jonassen)

Kommentar: Allerede for 500 år siden oppsummerte poeten og presten John Donne den første postpandemiske arktiske konferanse, Arctic Circle 2021 i Reykjavik:

No man is an island entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main.

Mer enn 1.300 delegater fra 50 nasjoner har i tre hele dager understreket Donnes hovedpoeng, at vi alle er en del av en større sammenheng. Arktis er i sentrum for politikk, næringsliv, akademia og sikkerhetspolitikk langt utenfor sine geografiske grenser.

Først et sitat

Ikke en ny observasjon, men bak den økende interessen for Arktis, også noen markante endringer siden pandemien satte en stopper for menneskemøter.

Her er min egen analyse av tre slike trekk i tabloidisk kortform for dere som ikke har tid eller råd til å henge rundt på det arktiske konferansemarkedet, men som likevel er nerdete nok til å mene at arktisk politikk og næringsliv slår enhver utgave av «Skal vi danse» på en lørdagskveld.

EU har erstattet tåkeprat med hardcore action.

Derfor først et sitat, servert av den grønlandske politikeren Aaja Chemnitz Larsen, på nettopp en lørdags ettermiddag, fra scenen i konserthuset Harpa i Reykjavik:

Nothing about us without us.

Bedre og mer presist kan ikke kravet om at arktiske mennesker skal bli hørt når arktisk politikk lages uttrykkes. En nødvendig påminnelse fordi ikke alle krav og meninger fra utenforstående er korrigert for livet til oss som faktisk bor i denne delen av verden.

Sitatet fungerer også som en utmerket bro, eller «bridge» som det heter på filmspråket, til første scene, eller takeaway, fra det nye Arktis.

Et EU med storskoene på

Et relativt tannløst, i tillegg til kunnskapsløst førpandemisk EU, har tatt storskoene på seg og erstattet tåkeprat med hardcore action i sin tilnærming til Arktis. Unionen har erkjent og tatt inn over seg at menneskene i nord ikke er en del av en museumsutstilling. Sammenlignet med EU er både Norge, Russland og USA miljøsinker, og får en brutal smekk på fingrene av Europakommisjonen, som krever at kull, olje og gass skal forbli der de er.

Altså under jorda.

EU krever større plass i Arktis og utløser en helt nødvendig debatt om overnasjonalitet i møtet med klimaspørsmålet.

Amerika er tilbake

Mens EU krever større plass, handler min neste påstand om at USA for alvor er på plass igjen i den arktiske familien. På årets Arctic Circle stilte USA med den kanskje største delegasjonen.

Donald Trump gjorde det han kunne best, også i Arktis, nemlig å rive i stykker internasjonalt samarbeid. Nå er flere av de ledige arktiske posisjoner i den amerikanske administrasjonen igjen besatt med kompetanse og vilje til samarbeid på tvers av landegrenser. At USA er en arktisk stat, vet de færreste amerikanere.

At USA er en arktisk stat, vet de færreste amerikanere.

Derfor vet de for eksempel heller ikke at Arktisk Råd, sammenslutningen av arktiske stater, er en av de viktigste åpne kanaler mellom Russland og USA.

Fra vest til øst

Min tredje og siste observasjon handler om en næringspolitisk forflytning fra vest mot øst. Fra sitt utkikkstårn i China Investment Research forteller Henry Tillman om storstilte investeringer i det kineserne kaller «The Polar Silk Road». Det handler enkelt sagt om en gigantisk infrastruktursatsing til lands og til vanns fra Kina mot vesten.

Den finansieres i første rekke finansierer av Kina og Russland som gjennom dette erobrer nye internasjonale markedsandeler innfor blant annet energi og handel.

De vestlige sanksjonene har lagt veien åpen før en russisk-asiatisk ekspansjon som savner sidestykke. På de ferskeste oversiktskartene er både Norges og Finlands rolle i dette usynlig, i motsetning til kartene som ble tegnet for et par år siden.

Følgende eksempel illustrerer utviklingen:

I august i år begynte Russland å rulle ut en 12.560 m kilometer lang undersjøisk fiberoptisk kabel gjennom Arktis. Kabelen legges langs Russlands nordlige kyst fra Teribreka til Vladivostok, og er et teknologisk og industrielt samarbeid mellom Kina og Russland. I Vladivostok i Russland investeres det tungt i å bygge verdens mest moderne havn for containertransport mellom Asia og Europa.

En russisk-asiatisk ekspansjon som savner sidestykke.

Det opprinnelige prosjektet, «Arctic Connect», som skulle føre Kirkenes og Japan sammen, ble i mai i år satt på vent av både Kina og Russland, og blir garantert aldri gjennomført.

Hjemme igjen

Tilbake fra Island ser jeg at den norske regjeringen i sin nordområdepolitikk skal satse tungt på forskning og utdanning. Det er en riktig satsing, og helt nødvendig for å kunne håndtere utfordringene jeg allerede har nevnt.

Da virker det uforståelig at regjeringens tydeligste ambisjon innenfor forskning og utdanning handler om å bygge en høgskole på Nesna.

John Donnes skjønte allerede på 1500-tallet at vi er en del av verden. Da er det en dårlig ide å starte det nye regjeringssamarbeidet med å overstyre og svekke den nordnorske universitetsstrukturen, vårt kanskje viktigste bidrag til arktisk kompetanse og innflytelse.

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord