Om å møte mennesker midt i sin egen historie

Fiskeriarbeidere på anlegget til Gunnar Klo AS på Stø i Vesterålen.
De utenlandske sesongarbeiderne, her fra Gunnar Klo på Stø i Vesterålen, bruker ikke teams eller zoom for å fortelle sin historie. (Foto: Arne O. Holm)

(Kommentar) Narvik: Fra mitt ufrivillige eksil på et hjemmekontor har jeg tatt steget ut blant de som aldri fikk den samme muligheten til å beskytte seg og sine nærmeste mot pandemien. Borte er PC-ens forræderske skjerm som skiller meg fra mine intervjuobjekter.

Jeg har sjeldent hatt det så hektisk. Å slippe en journalist løs på nordområdene etter et års digital dvale, kan sammenlignes med å stenge en tolvåring inne i en leketøysbutikk.

Mobilt kontor

Utstyrt med et mobilt kontor har jeg lagt ut på en reise i nordområdene og Arktis. Som de fleste journalister som har utført sine oppgaver ved hjelp av digitale løsninger, sitter jeg med en følelse av å ha gått glipp av noe viktig.

Etter 12. mars i fjor ble virkeligheten redusert til et utvalg mennesker med tilgang til PC og posisjon. En posisjon i samfunnet som kvalifiserer dem til en talerstol på teams eller zoom eller andre plattformer.

De aller fleste er ikke der. Ikke bare fordi teknologien i seg selv kan være krevende og utilgjengelig,  men først og fremst fordi etterspørselen etter «vanlige» mennesker er begrenset i de samtalerom som åpnet seg da verden lukket seg.

De er ikke på Teams

Diskusjonen om utenlandske arbeidere i fiskeindustrien er et illustrerende eksempel på pandemiens sorteringssamfunn.

Jeg deltok selv aktivt i denne debatten, hele tida med en beklemmende visshet om at jeg savnet en viktig brikke i min research. Sesongarbeiderne fra Polen, Litauen og Romania stod ikke i telefonlista mi, heller ikke i chattekatalogen til Teams. Der befant det seg direktører eller tillitsmenn for bedriftene. Verdifull kilder det også, fullt oppsatt med tekniske hjelpemidler til å slå gjennom den digitale lydmur. Men ikke utfyllende når historien om pandemiens betydning i nord skulle skrives.

Virkeligheten reduseres til utvalgte mennesker

Det finnes mange «fiskeriarbeidere» ute i samfunnet, enten de jobber i barnehager, i skoler, på butikken eller på vinmonopolet, eller bare er en fortvilt guttunge som går glipp av både fotballturneringer og konserter.

De har det til felles at de blir nærmest usynlig når journalistikken bedrives fra et hjemmekontor.

Forvirrende magisk

Mine egne, første møter med mennesker på denne road-trippen i nord, var forvirrende magisk.

Jeg så energien og gnisten i øynene deres. Lyden var krystallklar, og pausene var ikke lengre enn de måtte være for at vi skulle rekke å trekke pusten. Ingen hakkete avbrudd, ingen avbrytende spørsmål av typen «hører du meg, jeg falt visst ut ei stund».

Ingen svarte på mail eller chattet med noen andre mens vi snakket sammen. De leste ikke VG eller Dagbladet når de selv ikke hadde ordet.

De har min fulle oppmerksomhet, og jeg har deres.

Jeg har møtt mennesker sprekkeferdig av fortelleroverskudd. Stolte over det de har fått til mens den nasjonale journalistikken har konsentrert seg om amerikanske valg og en aldri hvilende pandemi.

Enhver opplevelse vokser til en begivenhet

Stolte, men blant dem også de fortvilte som likevel nekter å gi seg. De som har sett både privatøkonomien og bedriften stange mot stengte grenser, tapte eksportmuligheter eller en investering som ikke tok høyde for en inntjening som forsvant, da vi brått gikk fra å være nærmest usårlig til brutalt rammet.

Historisk øyeblikk

Å møte mennesker midt i sine egne historier, er grunnen til at noen av oss valgte journalistikk som yrke.

Så er det likevel gleden over å bli tatt så godt imot, som kanskje gjør sterkest inntrykk på meg.

Journalister er ikke nødvendigvis den yrkesgruppe våre lesere ønsker skal banke på. Særlig ikke når verden er brysom. Men i de historiske tidene vi alle gjennomlever, er kanskje frykten for å bli glemt eller oversett, større enn usikkerheten i møtet med en journalist.

Jeg har så vidt begynt på denne reportasjereisen i nord, men det føles som om jeg har vært på tur veldig lenge. Opplevelsene står i kø. Kontrasten til hjemmekontoret så stor at enhver opplevelse vokser til en begivenhet.

Jeg er med andre ord der hvor jeg som journalist skal være, og du må gjerne følge med på reisen.

Tags