Kronikk: Det norske lederskapet i Arktisk råd – et diplomatisk kunststykke

Arktisk råds møte i Reykjavik 2021
Under Arktisk råds ministermøte i Reykjavik 2021, hvor lederskapet ble overlevert Russland fra Island, på behørig pandemiavstand. I år er avstanden enda større. (Foto: Icelandic Ministry for Foreign Affairs/Gunnar Vigfússon).

Kronikk: Dette er en god dag i Utenriksdepartementet, men de er samtidig klar over at utfordringene står i kø.

I dag tar Norge over lederskapet etter Russland i Arktisk råd. Det har vært en kronglete vei for å nå målet med å få det til. Da Russland gikk til full-skala angrepskrig mot Ukraina var det ikke lenger mulig å samarbeide med dem, og alt arbeidet i det viktigste internasjonale forumet vi har i nord, Arktisk råd, ble satt på vent.

Det siste året har nødvendig klimaforskning, urfolksstemmer, og miljøvernforhandlinger hatt vanskelige tider. Det arktiske samarbeidet er i krise og frykten for at Arktisk råd ikke vil overleve er reell. Nå har de arktiske statene fått en liten pustepause. Norge skal forsøke å videreføre samarbeidet.

Det er tre hovedgrunner til at Arktisk råd er viktig. Det er en arena for urbefolkningsstemmer om utfordringer i et Arktis i endring. Videre har Arktisk råd bidratt med uvurderlig kunnskap om miljø- og klimaendringene i nord, kunnskap som kommer ut av forskningen som drives på bakken og i havet i Arktis.

Denne kunnskapen har blitt spilt inn i internasjonale forhandlinger og til nasjonale miljøbeslutningsmyndigheter. For det tredje har samarbeidet vært en møteplass mellom øst og vest. Et sted man har hatt en fellesforståelse av utfordringer i nord, og en felles interesse av å løse de.

Denne fellesforståelsen har tidligere gjort det mulig for Russland og de vestlige arktiske statene å samarbeide fram til 24. februar, i skyggen av en geopolitisk anstrengt tid.

Hvorfor har Norge jobbet så hardt for at rådet skal overleve?

Nå er store deler av det internasjonale samarbeidet med Russland satt på pause eller avsluttet. Både utenriksminister Anniken Huitfeldt og statsminister Jonas Gahr Støre har likevel en rekke ganger uttalt at Arktisk råd bør bestå, og at når tiden er moden bør også Russland delta igjen.

I Utenriksdepartementet har byråkratene de seneste månedene jobbet intenst for å sørge for at overgangen fra russisk til norsk formannskap skal gå i orden. Hvorfor har Norge jobbet så hardt for at rådet skal overleve? Det er tre svar på dette spørsmålet.

Arktisk råd og kunnskapsmiljøene tilknyttet rådet har gitt beslutningstakere den mest oppdaterte miljø- og klimakunnskapen om utviklingen i det høye nord. Uten denne kunnskapen har man ikke hatt det nødvendige vitenskapelige grunnlaget for å bli enige om hva utfordringene er og hvordan de skal løses, både regionalt og internasjonalt.

For eksempel vet vi nå at Arktis varmes opp fire ganger raskere enn jorden ellers, et tempo som var mye høyere enn vi trodde.  Norges selvoppfatning som en miljønasjon, særlig i nord, vil få seg en stygg ripe i lakken hvis det viktigste miljø- og klimasamarbeidet rakner like i forkant av at Norge skulle ta over roret.

Arktisk råd har en rekke ganger blitt nominert til Nobels fredspris, kanskje ikke alltid med rette, men oppfatningen om at rådet har hatt en stabiliserende effekt i Arktis er korrekt. Rådet har fungert som diplomatisk smurning.

Les også:

Det har gitt utenriksministeriene i de arktiske statene en fysisk møteplass, men også lagt til rette for utstrakt samarbeid, og man har etablert en bevissthet rundt en gjensidig avhengighet av hverandre og at stabilitet er nødvendig hvis regionen skal utvikles videre.

Det er med dette som bakgrunn at Norge (og de andre arktiske statene) holder døren på gløtt for at Russland en gang i framtiden igjen kan bli med. Fordi det kommer en tid etter krigen i Ukraina.

En siste grunn til at Norge har jobbet særdeles hardt for at rådet skal overleve, er at man har investert mye i institusjonen Arktisk råd. Brorparten av sekretariatene til Arktisk råd ligger i Tromsø. Tromsø blir flagget som den «arktiske hovedstaden». Mange ressurser er investert, og lokalt har man skapt et sterkt internasjonalt miljø for å forstå og møte det nye Arktis.

Det er det verdt å kjempe for.  

Det at Norge har lyktes med å få stafettpinnen overlevert fra Russland må sies å ha vært en diplomatisk kunstøvelse. Det har vært krevende både å ha en fornuftig og pragmatisk dialog med Russland, og det å finne en felles plattform blant de resterende arktiske statene har heller ikke vært uten snubletråder.

Av grunnene nevnt over har dette likevel stått høyt på den utenrikspolitiske dagsorden for Norge. Dette er en god dag i Utenriksdepartementet, men de er samtidig klar over at utfordringene står i kø. Det arktiske samarbeidet med Russland vil ikke bli det samme på lang tid og om Arktisk råd vil overleve den norske lederskapssperioden er heller ikke sikkert.

Les også:

Nøkkelord