Russisk framtidsanalyse for Svalbard: Ser for seg samarbeid framfor militær eskalering

Det russiske gruveselskapet Trust Arktikugol og dets datterselskap for reiseliv, Grumant, forvalter de russiske bosetningene Barentsburg og Pyramiden på Svalbard. Her er bilde fra Barentsburg – som blant annet har kullkraftverk, barnehage, skole, sykehus, forskningssenter, hotell, kultur- og idrettsbygg, samt et russisk konsulat. (Foto: Frode Bjorshol

En analyse av framtidsutsiktene for russisk tilstedeværelse på Svalbard, delt av det russiske statseide selskapet på øygruppa, vektlegger potensial for samarbeid heller enn konflikt. Den anbefaler også russisk innsats for grønn utvikling og omdømmebygging.

– Spitsbergen er et strategisk viktig område for Russland i Arktis. Hva bør være strategien for russisk tilstedeværelse på øygruppa?

Dette skriver det russiske statseide selskapet på Svalbard, Trust Arktikugol, på sin nettside og viser til analyserapporten «Spitsbergen 2033: Utsikter for den russiske tilstedeværelsen».

Analysen fra desember 2022 er utgitt på russisk av Den skandinaviske klubben ved Moskvas statlige institutt for internasjonale relasjoner (MGIMO). Den er utarbeidet av studenter og en analytiker ved dette universitetet, som utdanner framtidens diplomater for Russlands utenriksministerium.

– Hvilket scenario venter Spitsbergen – radikal militarisering eller passiv konfrontasjon mellom Norge og Russland? Finnes det fortsatt områder for russisk-norsk samarbeid? Hvilke grep kan Russland ta for å styrke sitt nærvær på øygruppa? Du vil finne svar i denne rapporten, skriver Trust Arktikugol i fortsettelsen og lenker til den.  

Bakteppe

Sentralt i analysen er skissering av to scenarioer for videre russisk nærvær på Svalbard – som fra russisk side kalles for Spitsbergen. Dette var hele øygruppas navn fram til 1925, da Svalbardtraktaten trådte i kraft og Norge endret navnet.

Men før scenarioene presenteres, peker forfatterne på særlig to forhold.

For det første bemerker de at traktaten gir Norge juridiske verktøy til å begrense russisk økonomisk aktivitet på Svalbard.

– Norge har skapt administrative og juridiske barrierer som utgjør et alvorlig hinder for Russland i utviklingen av infrastruktur og turisme på øygruppa, skriver forfatterne.

For det andre poengterer de at konfrontasjonen mellom Russland og Vesten også påvirker Arktis – og at dette forsterker «militærpolitiske problemstillinger» på Svalbard.

Kystvaktfartøyet KV Svalbard på tokt i februar ved vestkysten av Spitsbergen, som fra norsk side betegner Svalbards største øy. På toktet ble det blant annet gjennomført fiskeriinspeksjon på et russisk fiskefartøy. (Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret)

Scenario med militarisering

«Norge militariserer øygruppa og fordriver Russland derfra». Slik oppsummeres det første mulige framtidsbildet som forfatterne tegner.  

– Man bør ikke helt utelukke potensielle forsøk fra Norge på å fordrive Russland fra øygruppa eller på å redusere den økonomiske aktiviteten til et minimum, skriver de.

I fortsettelsen refereres det til «hard offisiell retorikk fra Oslo rundt den spesielle militæroperasjonen», altså Russlands krigføring i Ukraina, samt til «pågående provokasjoner med kystvaktfartøyers seiling i Spitsbergens territorialfarvann».  

– Det er en mulighet for at Norge vil fortsette å militarisere øygruppa i kjølvannet av den dypere konfrontasjonen mellom Russland og Vesten, framholder de og viser til planer om jevnlige treningsflygninger til Svalbard med Forsvarets transportfly Hercules.

Risikoen for militær eskalering i regionen er lav.
Analyserapporten «Spitsbergen 2033: Utsikter for den russiske tilstedeværelsen»

Usannsynliggjøres

På den andre siden bemerker forfatterne at Norge har virkemidler i sin miljøvernlovgivning som kan brukes til sterk innskrenking av Trust Arktikugols virksomhet, men som landet ikke har tatt i bruk – eller ser ut til å ville anvende.

De peker også på forhold som taler imot norsk militarisering:

– I nordmennenes forståelse oppveies ikke risikoen for eskalerende spenning og økt mulighet for sammenstøt med Russland av de tvilsomme fordelene med å inkludere øygruppen i forsvarsinfrastrukturen i Norge og alliansen som helhet. Videre anser ikke landet offisielt sett øygruppa som et sted for et potensielt militært sammenstøt med Russland. Det er heller ingen bevis for et slikt scenario i Natos doktrinære dokumenter. 

Sannsynligheten for omfattende restriksjoner på russisk virksomhet på Spitsbergen og risikoen for militær eskalering i regionen er lav, sammenfatter de. 

De russiske bosetningene Barentsburg og Pyramiden (på bildet) hadde totalt 391 innbyggere per 1. halvår i 2022, ifølge Statistisk sentralbyrå. Statistikk for perioden fra 2010 viser en topp i 2019 på 537 personer og et lavpunkt i 2011 på 370 personer. (Foto: Alina Bykova)

Scenario med sameksistens

I forlengelsen lanserer forfatterne et annet scenario som de mener er mer realistisk: «Norge vil fortsette å skape hindringer, men ikke ta radikale grep».

De mener det er trolig at Oslo under «den spesielle militæroperasjonen» ikke vil foreta seg noe «utover provokasjoner og forsøk på å begrense Moskva i å utøve sine rettigheter på Spitsbergen».

– I lys av en klar forståelse av at en konflikt mellom de to landene er uakseptabel, samt den generelt ikke-aggressive posisjonen til lokale myndigheter overfor Russland, består et grunnlag for samarbeid. Dette kan med en viss reduksjon i internasjonal spenning styrke seg i framtida. I den forbindelse står Russland overfor oppgaven med å utvikle en strategi for å fremme sin tilstedeværelse på øygruppa, påpeker forfatterne.

– De nåværende realitetene i internasjonale relasjoner og Russlands forpliktelse til Paristraktatens [Svalbardtrakaten, journ. anm.] ånd og bokstav tilsier at myk makt bør bli hovedinstrumentet i Russlands politikk overfor Spitsbergen.

Denne konklusjonen danner springbrett for deres anbefalte strategi fram mot 2033.  

Myk makt bør bli hovedinstrumentet i Russlands politikk overfor Spitsbergen.
Analyserapporten «Spitsbergen 2033: Utsikter for den russiske tilstedeværelsen»

Foreslått strategi med grønt fortegn

– Hovedgrepene i russisk politikk rundt Spitsbergen bør være å gjøre Arktikugols virksomhet mer miljøvennlig; utvikle en egen nyhetsagenda; samarbeide med norske søk- og redningstjenester; og utvikle forbindelser på områder som turisme, vitenskap og kultur, foreskriver forfatterne.

For en grønnere utvikling av Trust Arktikugol foreslår de investeringer i arbeid for å redusere utslipp fra kullkraftverket i Barentsburg, eller omstilling til alternative energikilder som biodrivstoff.

– Slike grep kan åpne opp for samarbeid med nordmennene på det vitenskapelige feltet. Slike tiltak kan også gjøre det mulig for Russland å forbedre sitt omdømme, og frata nordmennene grunner til å begrense Arktikugols virksomhet med henvisning til miljøbrudd, vurderer de.  

Trust Arktikugol bør få økte midler til å gjennomføre utslippskutt ved kullkraftverket i Barentsburg, foreslås det i framtidsanalysen. (Foto: Snorre Tønset/KLD)

Nyhetsagenda

Med hensyn til utvikling av en russisk nyhetsagenda, peker forfatterne på at øygruppas norskspråklige avis, Svalbardposten, «danner et negativt bilde av Russland i bevisstheten til befolkningen på Spitsbergen».

Samtidig øyner de muligheter for at russiske innbyggere kan skrive leserinnlegg i avisa med oversettingshjelp fra det russiske generalkonsulatet eller Trust Arktikugol.

– Et slikt grep vil danne en alternativ nyhetsagenda på øygruppa og fjerne stemplet på Moskva som «fiende». I tillegg er det behov for å utvikle egne russiske medier: både trykte og elektroniske publikasjoner på engelsk for å nå et så bredt publikum som mulig. Dette kan etter vårt syn gjøres av generalkonsulatet og Trusten. Elektroniske publikasjoner vil i framtida gjøre det mulig å spre den alternative agendaen ikke bare til Spitsbergen, men også til det norske fastlandet.

Mulige samarbeidsfelt

På lang sikt ser forfatterne for seg at utvikling av et mer gunstig omdømme og lavere spenning vis-à-vis Vesten kan skape grobunn for fullverdige samarbeidsinitiativer overfor Norge.

– Et av områdene for slikt samarbeid kan være felles innsats for å styrke sikkerheten til befolkningen på Spitsbergen. Grunnet tøffe klimatiske forhold er det et behov for en søk- og redningsbase, noe som kan bli et felles russisk-norsk prosjekt.

I forlengelsen finner også forfatterne «viktige muligheter for utvikling av internasjonale forbindelser som i mindre grad er påvirket av den politiske situasjonen» innenfor turisme, vitenskap og kultur.

– Imidlertid bør det tas i betraktning at en slik utvikling av samarbeid i regionen først er mulig etter den aktive fasen av konflikten i Ukraina, og fordrer langsiktig arbeid for å danne et positivt bilde av Russland på den internasjonale arenaen, bemerker de

Forfatterne mener også at samarbeidsmulighetene betinges av fravær av hindre for utvikling av infrastruktur. Dessuten framholder de at multilateralt samarbeid med involvering av et tredjeland i visse prosjekter ikke bør utelukkes.

Norge og Russland har over en årrekke trent sammen på søk og redning i Barentshavet. I fjor ble øvelse Barents avlyst i lys av Ukraina-krigen, men landenes operative samarbeid på området består. På lang sikt kan etablering av en søk- og redningsbase på Svalbard være et nytt felles prosjekt, foreslår altså forfatterne av analysen. Bilde av et norsk kystvaktskip og en russisk slepebåt under øvelse Barents 2021. (Foto: Onar Digernes Aase/Forsvaret)

Militærpolitiske spørsmål

Tilbake til oppfattede forsterkede «militærpolitiske problemstillinger» på Svalbard i lys av sterk spenning mellom Russland og Vesten:

Disse problemstillingene bunner, ifølge forfatterne, i Russland og Norges ulike tolkninger av Svalbardtraktatens artikkel 9. Etter denne er ikke etablering av marinebaser eller festningsverk tillatt på øygruppa – og området må heller aldri utnyttes i krigsøyemed. Forfatterne beskriver tolkningsforskjellen slik:

– Enhver aktivitet som ikke direkte faller inn under disse kriteriene er tillatt fra et norsk ståsted. Russland ser derimot bredere på artikkelen, og argumenterer for at øygruppa skal være en fullstendig demilitarisert sone.

I forlengelsen viser de til at Russland har problematisert muligheten for at radarstasjonen og utskytningsbasen på Svalbard ikke bare kan brukes til forskning, men også til militære formål. Kystvaktens nærvær kritiseres òg med henvisning til at den inngår i Norges marine og at «noen fartøy har bevæpning som likner fregatters».

LES OGSÅ:

Nøkkelord