Grenseseminaret 2022: – I vårt blikk på Russland må vi sjekke for både svartsyn og illusjon

Sist torsdag bidro sju russlandseksperter på Grenseseminaret i Kirkenes. Blant dem var Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt. (Foto: Ole-Tommy Pedersen/Barentssekretariatet)

Dette poengterte russlandsforsker Julie Wilhelmsen på det nylige Grenseseminaret i Kirkenes. Seminaret – innrammet som et forsøk på å forstå dagens Russland – bød på nyanser og interessante innblikk i nabolandet, mener innbyggere i grensebyen.  

Kirkenes, 13. oktober. Denne dagen kommer forskere, folk som jobber opp mot Russland, lokalbefolkning og journalister sammen til Grenseseminaret 2022. På arrangørsiden er Barentsinstituttet ved UiT Norges arktiske universitet og Barentssekretariatet.

I et folksomt rom på Barentshuset holder sju russlandseksperter innlegg rundt hvordan ulike aspekter ved vårt store naboland i nord kan forstås.

Blant dem er Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Tema for hennes bidrag er hvordan navigere mellom svartsyn og illusjon i vår kunnskap om Russland under Putin. 

– Aldri før har det vært vanskeligere og viktigere å bedømme Russland, sier Wilhelmsen innledningsvis i sitt foredrag.

Blant annet peker hun på at dagens russlandsforskning blir politisert i kjølvannet av Ukraina-krigen, og at forskerne baler med å ivareta et flerdimensjonalt blikk.

Kunsten å navigere

– Vi forskere tvinges ned fra fugleperspektivet og til vår [vestlige, journ. anm.] side. Ukraina er utsatt for en folkerettsstridig, urettmessig og grusom angrepskrig. Vi må stå sammen mot dette angrepet. Samtidig må vi i vår bedømming av Russland sjekke for både svartsyn og illusjon, sier NUPI-forskeren.

– Svartsynet som sier at uforsonlige hauker har regjert i Kreml siden Putin kom til makten. At Russland er imperialistisk og ekspansjonistisk, uavhengig av hva omverdenen måtte foreta seg. Og illusjonen på den andre siden: At det fortsatt er mulig å appellere til Putin-regimet, å gi dem noe for at de skal trekke seg tilbake.

Navigering mellom disse polene er krevende, og det er ikke sikkert at vi vil klare det, presiserer Wilhelmsen. Imidlertid står det så mye på spill at vi bør gjøre en innsats.

Hva taper vi hvis vi gir oss hen til svartsynet?
Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved NUPI

Henblikk på vestlige verdier

– Vårt bedømmingsproblem forplanter seg nedover i Putin-staten til vanlige russere: Er alle russere medskyldige i denne forferdelige krigen, siden de ikke åpent sier imot den? Er alle som kommer over grensen i nord potensielt russiske agenter? fortsetter hun.

Wilhelmsen bemerker også at den siste tidens utvikling foruroligende, og at krigen kan bli utvidet til å stå mellom Russland og Nato.

– Vi må følelig være beredte og slippe illusjonene, men som samfunn, forskere og mennesker er vi nødt til å stille spørsmålet: Hva taper vi hvis vi gir oss hen til svartsynet? Her står det dels om våre grunnleggende verdier. I vår vurdering av russerne på grensen: Ingen er skyldige inntil det motsatte er bevist. Og med hensyn til det russiske folket som helhet: Vi tror ikke på kollektiv skyld – er det ikke slik?

– Å tenke seg en bedre framtid med Russland er heller ikke mulig hvis vi ikke har noen illusjoner om at også mange russere ønsker fred og samarbeid, og vil være i stand til å etterleve dette på sikt. Våre politikere må også lage en politikk som spiller opp til slike krefter på russisk side, mener Wilhelmsen.

Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved NUPI, på Grenseseminaret sammen med forskerkollegene Andrey Mineev (t.v.) og Geir Hønneland ved henholdsvis Nordområdesenteret på Nord universitet og Fridtjof Nansens institutt. (Foto: Ole-Tommy Pedersen/Barentssekretariatet)

Betyr mye

For mange et kjent fjes fra grensebyen i nord, Rune Rafaelsen, var også blant tilhørerne på grenseseminaret.

Rune Rafaelsen, tidligere ordfører i Sør-Varanger kommune (Ap) og leder for Barentssekretariatet. (Foto: Astri Edvardsen)

– Dette seminaret er betydningsfullt. At denne tematikken tas opp nettopp her i Kirkenes, er også viktig. Selv har jeg arbeidet med Russland i snart 40 år, så dette er også veldig nyttig for meg personlig, påpeker han.  

Den tidligere ordføreren i Sør-Varanger (Ap), som også har bakgrunn som leder for Barentssekretariatet, sier at han kjenner seg igjen i Geir Hønnelands beskrivelse av rammeverket for norsk samfunnsfaglig russlandsforskning på 1990- og 2000-tallet.

Hønneland, seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt og professor II ved Nord universitet, delte sine refleksjoner rundt mulighetsrommet for slik forskning etter den kalde krigens slutt.

– Da Hønneland snakket, fikk jeg deja vu rundt hvordan dette utviklet seg. Vi satt her på Barentshuset, og merket det politiske presset for å støtte russlandsforskning. Fra at det var et tynt felt i starten, er det veldig artig å se hvordan mange forskere har kommet til. Vi fikk også midler til å støtte etablering av Barentsinstituttet her i 2006. Jeg vil berømme den politiske styringen som stimulerte til denne utviklingen, sier Rafaelsen.

Geir Hønneland, seniorforsker ved FNI og professor II ved Nord universitet, skisserer en rivende utvikling innenfor norsk samfunnsfaglig forskning på Russland. (Foto: Ole-Tommy Pedersen/Barentssekretariatet)

Minnepolitikk og krigføring

Rafaelsen framhever også foredraget om historie og minnepolitikk i grenseland fra Kari Aga Myklebost, barentsprofessor i historie ved UiT.

Myklebost gir en inngående presentasjon av russisk minnepolitikk og dens tette koblinger til sikkerhetspolitikk. I sentrum står fortellingen om Sovjet-Russlands ærerike seier over Nazi-Tyskland i andre verdenskrig – som er ment å tjene som et samlende referansepunkt for den russiske befolkningen.

Denne fortellingen møter samtidig skarp utfordring fra de tidligere østblokklandene Ukraina, Polen og de baltiske statene, som har formulert egne fortellinger om denne krigen som del av sin løsrivelse.

Kremls konflikt med disse landene kan omtales som en minnekrig, mens man i relasjonen mellom Norge og Russland kan snakke om minnediplomati, forteller barentsprofessoren.

– Hva kan vi konkludere med når det gjelder historie og minnepolitikk i grenselandet her i nord? Jo, norske og russiske myndigheter har hatt veldig ulike interesser og agendaer når det gjelder å ivareta krigsminner og felles frigjøringsmarkeringer, sier hun.

Norske og russiske myndigheter har hatt veldig ulike interesser rundt det å ivareta krigsminner.
Kari Aga Myklebost, barentsprofessor ved UIT Norges arktiske universitet

Ulike springbrett

Fra norsk side har oktober- og mai-markeringene her i Kirkenes vært en anledning til å møtes på politisk toppnivå og få Russland i tale rundt bilaterale saker som er viktige for Norge, påpeker Myklebost og fortsetter:

– Fra russisk side har felles krigsminner med Norge i økende grad blitt en symbolsk ressurs i den større krigen om krigen – som igjen handler om russisk sikkerhets- og geopolitiske interesser i dag og som har slått ut i en krig i Ukraina.

Norge framstilles på russisk side som en alliert i kampen mot oppfattet østeuropeisk forfalskning av krigshistorien, og den innenrikspolitiske effekten av dette bør ikke undervurderes, mener barentsprofessoren.

– Ut fra mengden og innholdet i den russiske mediedekningen, er det tydelig at dette er viktig for russiske statlige aktører, legger hun til.

Kari Aga Myklebost, barentsprofessor i historie ved UiT, sammen med (f.v.) Atle Staalesen, journalist i The Barents Observer, Jardar Østbø, professor ved Institutt for forsvarsstudier; og Pål Kolstø, professor i russlandsstudier ved UiO. (Foto: Ole-Tommy Pedersen/Barentssekretariatet) 

Gir etterlengtet påfyll

– Deler av seminaret var veldig forskningsrettet, men jeg opplevde det like fullt som interessant – og også som ganske relevant for oss som jobber med kunst og kultur. For tida er det nok mange av oss som hungrer etter mer informasjon og kunnskap om dette nabolandet, og i dag lærte jeg mer om pågående utviklinger i Russland fra svært dyktige folk, sier Astrid Fadnes.

Astrid Fadnes, kommunikasjonsansvarlig i Pikene på Broen. (Foto: Astri Edvardsen)

Fadnes er kommunikasjonsansvarlig i Pikene på Broen – et kollektiv av kuratorer og produsenter i Kirkenes. Som High North News tidligere har omtalt, holder dette kollektivet «kunstbroen» over russegrensa åpen.

Innlegget som hun bet seg mest merke handlet om den russisk-ortodokse kirke og ble levert av Pål Kolstø, professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo.

– Hans belysning av hvilken viktig maktfaktor den russisk-ortodokse kirken er i russisk politikk, var veldig spennende. Spesielt da det er fjernt fra vår sterkt sekulære virkelighet i norsk politikk. Seminarets tittel, «Et forsøk på å forstå Russland», er god, synes jeg. Dette må vi også prøve på i fortsettelsen, fortsetter hun.

Fant gjenklang

Kurator Neal Cahoon, Fadnes’ kollega i Pikene på Broen, lærte også mye nytt av innblikket som Kolstø ga rundt kirkens rolle i Russlands politiske landskap.

Neal Cahoon, kurator i Pikene på Broen. (Foto: Astri Edvardsen)

– Dette er en tematikk som jeg tidligere ikke har tenkt så mye på. Men nå er jeg mer nysgjerrig, og vil finne ut mer om for eksempel det russiske kapellet i Boris Gleb her ved grensa til Norge, forteller Cahoon.

Kuratoren merket seg også en vesentlig fellesnevner mellom forskningsfeltet og kunst- og kulturfeltet i møte med et krigførende Russland og vestlige sanksjoner. 

– Når det gjelder samarbeid med folk på russisk side, var det interessant å høre at forskerne har liknende utfordringer som oss – og få mer innsyn i deres forskning både på og med russere. Jeg fikk ikke noen ideer til nye tilnærminger rundt vår situasjon, men det var fint å lytte til dem.

Samrøre mellom kirke og stat

– Jeg har forsket på den russisk-ortodokse kirken lenge, og finner at den har en egen agenda og tyngde i det russiske systemet. Samtidig har den blitt stadig mer tvunget til å danse etter Putins pipe, forteller Kolstø fra talerstolen tidligere på ettermiddagen.  

Professoren viser til at kirken og dens overhode, patriark Kirill, har blitt presset til indirekte og direkte å støtte presidenten og hans politikk på felt som strider mot dens egne interesser – som Krym-anneksjonen og påfølgende hard russisk-ukrainsk konflikt.

– Da Kirill ble patriark i 2009, ledet han flere ukrainske enn russiske menigheter. Hvis han skulle stille seg helt bak anneksjonen, risikerte han å miste innflytelse i Ukraina. Den gang fikk han lov til å utebli fra det store møtet i Kreml da Krym ble innlemmet i Russland. Med hensyn til nåtidens krig, har Kirill imidlertid fått beskjed om å støtte den fra første øyeblikk – noe han gjør på sitt bisarre vis.

Blant annet har patriarken uttalt at «den militære spesialoperasjonen» er nødvendig da det holdes prideparader i Kiev, og at soldater som dør under operasjonen er martyrer. Den ukrainsk-ortodokse kirken løsrev seg for øvrig fra hans ledelse i 2018.

Kirill har dessuten tidligere velsignet russiske atombomber, bemerker Kolstø.  

– Dette er et samrøre av det politiske, det militære og det religiøse som er nokså skjebnesvangert, poengterer professoren – og viser til De væpnede styrkers katedral utenfor Moskva, innviet i 2020, som et fysisk symbol på dette.

Pål Kolstø, professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo, forteller om tette bånd mellom regimet, militæret og kirken i Russland. (Foto: Ole-Tommy Pedersen/Barentssekretariatet)

Øye for de mange fasettene

Arnt Uchermann, tidligere ekspert i Helse Nord på norsk-russisk helsesamarbeid i Barentsregionen. (Foto: Astri Edvardsen)

Et glimrende seminar, synes publikummer Arnt Uchermann, som har 12 år bak seg som Helse Nords ekspert på norsk-russisk helsesamarbeid.

Han og kona Anne Flaatten opplever særlig innlegget til Wilhelmsen som interessant. 

– Betydningen av å ivareta det tenkende og analytiske i dagens perspektiv på Russland ble beskrevet spesielt godt av henne, sier Uchermann og fortsetter: 

– Det er en tendens til at alle nyanser og forsøk i dagens debatt på å belyse hva som har skjedd, blir tatt til inntekt for Putin; at man egentlig blir nødt til å svartmale Russland fullstendig for i det hele tatt ikke å bli svartmalt selv.

 

Anne Flaatten, tidligere kommunepolitiker i Sør-Varanger kommune. (Foto: Astri Edvardsen)

– På dette grenseseminaret settes det ord på en del ting som jeg synes er viktig. Ja, muligens har vi levd med altfor optimistiske forestillinger, men vi kan heller ikke leve bare med svartmaling. Det er dette med å ha to tanker i hodet samtidig, noe jeg synes at Wilhelmsen formulerer godt, supplerer Flaatten.

Hun har mange års fartstid i kommunepolitikken i Sør-Varanger, blant annet som varaordfører (SV). Derigjennom har også hun hatt vesentlig kontakt med russisk side, for eksempel gjennom minnemarkeringer og vennskapsmiddager. 

– Putins invasjon av Ukraina kan jeg aldri godta, men det betyr ikke at jeg skal måtte forakte Russland i sin helhet og alle som bor der, legger Flaatten til.

Alle innlederne på Grenseseminaret 2022:

  • Geir Hønneland, seniorforsker ved Fridtjof Nansens institutt og professor II ved Nord universitet: Mulighetsrommet for norsk samfunnsfaglig russlandsforskning etter den kalde krigen – noen refleksjoner
  • Julie Wilhelmsen, seniorforsker ved Norsk utenrikspolitisk forskningsinstitutt: Hvordan navigere mellom svartsyn og illusjon i vår kunnskap om Russland under Putin?
  • Andrey Mineev, forsker ved Nordområdesenteret, Nord universitet: Forskersamarbeid er eksistensielt viktig både for Norge og Russland – tverrfaglig dialog om Arktis sin framtid kan bli redningen
  • Jardar Østbø, professor ved Institutt for forsvarsstudier: Russisk korrupsjon – vår tids kommunisme?
  • Pål Kolstø, professor i russlandsstudier ved Universitetet i Oslo: Quo vadis – den russiske ortodokse kirke?
  • Kari Aga Myklebost, barentsprofessor ved UiT Norges arktiske universitet: Historie og minnepolitikk i grenseland
  • Atle Staalesen, journalist i The Barents Observer: Frie medier på skafottet

LES OGSÅ:

Nøkkelord