Den nederlandske forståelsen
«Aktiv/passiv dødshjelp» tilsvarer «active/passive euthanasia» (4). Den nederlandske legen, medisinske etikeren, og kjente eutanasitilhengeren og -praktikeren Gerrit Kimsma påpekte for mange år siden at «termen passiv eutanasi brukes ikke lenger i Nederland» (6), og at den er «utdatert og innebærer en motsigelse» (7). Eutanasi er per defininsjon en aktiv handling: Legen setter dødelige injeksjoner, på pasientens eksplisitte forespørsel (8, 9). De store nederlandske, nasjonale studiene av legers praksis utført i 1990, 1995, 2001 og 2005 benytter denne forståelsen, og man finner ikke begrepet «passiv eutanasi» i noen av disse studiene (8, 9). The European Association for Palliative Care (EAPC) (10) definerer eutanasi i tråd med nederlandsk teori og praksis som «En leges intenderte drap på en person ved å injisere medikamenter, på personens frivillige og kompetente forespørsel» (11).
Nå vil det kunne innvendes at «drap» er et ledende ord; hvem vil vel forsvare drap? Men i Nederland forstås eutanasi nettopp som «drap på forespørsel». Den amerikansk-nederlandske jusprofessoren og eutanasiforkjemperen John Griffiths og medarbeidere skriver i et kjent standardverk (12):
««Euthanasia» in the strict – and in the Dutch context the only proper – sense refers to the situation in which a doctor kills a person who is suffering «unbearably» and «hopelessly» at the latter’s explicit request (usually by administering a lethal injection). ... «euthanasia» is in the Netherlands reserved for killing on request.»
En parallell oppfatning finner man for øvrig i norsk straffelov. I §235, som vil ramme tilfeller av eutanasi (2), heter det: «Er nogen med eget Samtykke dræbt» (13). I en kvalitativ studie av nederlandske primærlegers opplevelse av å utføre eutanasi beskriver endog en lege seg selv som «bøddel» (14).
Selv om eutanasi teknisk sett er å drepe ved å gjennomføre en bestemt prosedyre, er det ikke dermed sagt at dette etisk sett bør vurderes som forkastelig – eller at det ikke bør det. Det er her viktig å holde to aspekter fra hverandre: Hva noe faktisk «er», og hvorvidt dette som er, også «bør» være. Denne forskjellen mellom det empiriske og det normative representerer et klassisk skille innen etikken og stammer fra filosofen David Hume (1711 – 76). Hume påpekte at man ikke kan slutte fra er til bør; mange gjør det – eller rettere: tror det går an – og begår dermed den såkalte naturalistiske feilslutning (15). For å kunne ta stilling til moraliteten av eutanasi, må man blant annet ty til etisk teori som analyseverktøy. Her finnes et vell av ulike syn, og forskjellige teorier vil generere forskjellige og også motstridende konklusjoner (16).