En strengere småhusplan kan forsterke forskjellene mellom fattige og rike
Kan vi tåle en byutvikling som fører til økte grønne klasseskiller? Kan Arbeiderpartiet tåle det?
Like før påske la Oslo kommune uten forvarsel ned midlertidig forbud mot byggetiltak i områdene som omfattes av småhusplanen i Oslo. Byråd for byutvikling Hanna E. Marcussen (MDG) uttalte i en pressemelding at kommunen ønsker en strengere plan med mindre utbygging og sterkere vern av grønne kvaliteter.
Ifølge byråden er det viktig å bevare vegetasjonen, særlig trærne, i disse områdene. Det av hensyn til det biologiske mangfoldet, luftkvalitet og overvannshåndtering. Dessuten er «vegetasjon og grønt viktig for folk og fremmer god helse og trivsel».
Det byråden ikke sa noe om, er hvilke folk som skal sikres god helse og trivsel gjennom et styrket vern av grønne kvaliteter i småhusområdene.
«God helse og trivsel» for hvem?
Den som tar en nærmere titt på småhusplanen, innser raskt at de grønne kvalitetene det her er snakk om, begrenser seg til private villahager.
Blokker og rekkehus, felles grøntområder og andre friarealer er ikke en del av planområdet – selv om de befinner seg midt inne i en av de definerte småhussonene og uavhengig av hvor mye vegetasjon og gamle trær det er der.
Det er liten tvil om at villahagene utgjør en viktig del av den samlede vegetasjonen i Oslo. De betyr en hel del for det biologiske mangfoldet og den lokale luftkvaliteten. Tapet av store trær er dessuten spesielt stort i småhusområdene.
Men hvor mye bidrar de private hagene til å fremme «god helse og trivsel» for alle de menneskene som ikke kan bruke dem?
Det vil si den store majoriteten av Oslos innbyggere – alle de andre som ikke bor i husene som omfattes av planen.
Grønn rettferdighet
I 2019 publiserte forskere fra Norsk institutt for naturforskning og Transportøkonomisk institutt en systematisk gjennomgang av internasjonal forskning om bruk og tilrettelegging av urban natur. Den viser at avstand mellom hjem og bynatur spiller en avgjørende rolle for byboeres livskvalitet.
Særlig naturen rett utenfor egen bolig – den vi har umiddelbar tilgang til i hverdagen – påvirker hvor mye tid vi tilbringer ute, hvor fysisk aktive vi er og hvor bra vi har det.
Hvor mye bidrar de private hagene til å fremme «god helse og trivsel» for alle de menneskene som ikke kan bruke dem?
Aller viktigst er denne «nærnaturen» for eldre, barn og mennesker med redusert mobilitet. I tillegg til å bevare det biologiske mangfoldet må god byplanlegging derfor også legge vekt på det som i forskningslitteraturen kalles grønn rettferdighet.
Og her er forskningen nesten entydig. I store byer verden rundt henger folks tilgang til god, grønn infrastruktur systematisk sammen med inntekt og utdanning – noen steder også etnisk bakgrunn.
Sagt enkelt: I store byer er det dem med mye penger og høy utdanning som bor grønnest. Og forskjellene ser ut til å øke i takt med tempoet på fortetting og utbygging.
Urbane naturgoder er ulikt fordelt
Så langt har ulike befolkningsgruppers tilgang til bynatur fått liten oppmerksomhet i Norge, både fra forskere og beslutningstagere. Med dagens fortettingshastighet er det all grunn til å følge nøye med på denne utviklingen. Norsk institutt for naturforskning har derfor prioritert forskning på grønn rettferdighet.
Vi er godt i gang med å kartlegge forholdene i Oslo. Foreløpige funn viser at også her er de urbane naturgodene ulikt fordelt.
De som har dårligst råd, bor minst grønt og er mest utsatt for luftforurensning
Bak miljøhovedstadens grønne fasade er det for eksempel systematiske forskjeller mellom ulike inntektsgruppers tilgang til grønn infrastruktur: De som er omgitt av mest vegetasjon der de bor, er også de mest velstående. I snitt bor de også nærmest parker og andre store grøntområder, og har kortest avstand til fjorden eller innsjøer i marka.
De som har dårligst råd, bor ikke bare minst grønt, de er også mest utsatt for luftforurensning. Disse mønstrene faller delvis sammen med det sosiale og historiske skillet mellom Oslos østkant og vestkant – og delvis sammen med småhusplanen!
Småhusplanen kommer til kort
Ser vi nærmere på områdene som omfattes av planen, viser tall fra Oslo kommunes statistikkbank at folk som bor i nabolag der småhusplanen dekker størsteparten av arealet, har en høyere årlig gjennomsnittslønn enn resten av Oslo befolkning (570.000 kroner mot 420.000 kroner).
Analyser av prisantydninger på omsatte eiendommer i 2021 (hentet fra Finn.no) viser dessuten at det i snitt var omtrent dobbelt så dyrt å kjøpe bolig i småhusområdene, sammenlignet med resten av Oslo (9,6 mot 4,4 millioner kroner).
Et av målene i FNs plan for bærekraftig byutvikling er å sørge for at alle befolkningsgrupper har «tilgang til trygge, inkluderende og tilgjengelige grøntområder». Det er her begrunnelsen for en strengere småhusplan etter vårt skjønn kommer til kort.
Hvis byrådet ønsker et styrket vern av grønne verdier i Oslo, hvorfor er det bare vegetasjonen i de private hagene som skal sikres mot fremtidig nedbygging?
Kan forsterke forskjellene
Som strategi for vern av bynatur og for fortetting mangler småhusplanen et sosialt og menneskelig perspektiv. Ved å verne villahagene må jo fortetting og nedbygging av natur skje andre steder i byen – steder der det fra før er mindre vegetasjon, trangt mellom bygningene og kamp om grøntarealene. Der bor det også folk, mange folk.
Hva med deres behov for inkluderende og tilgjengelige grøntområder? På hvilken måte fremmer et sterkere vern av de private hagene i småhusområdene god helse og trivsel for dem?
Småhusplanen mangler et sosialt og menneskelig perspektiv
Som verktøy for bevaring av grønne verdier risikerer en strengere småhusplan med andre ord å forsterke allerede akselererende sosiale forskjeller mellom fattige og rike Oslo-innbyggere, mellom de som bor godt, og de som bor dårlig.
Den nye planen hindrer kanskje trangboddhet og beskytter hager og trær, men bare for et relativt lite antall privilegerte som bor i hus med egen hage.
Kan vi tåle en byutvikling som fører til økte grønne klasseskiller? Kan Arbeiderpartiet tåle det?
Målet bør være å redde stumpene av den hardt pressede grøntstrukturen i Oslo på en måte som både ivaretar hensynet til miljøet og inkluderer alle befolkningsgrupper. Er det ikke da minst like viktig å sikre åpne grøntarealer og trær på felles grunn?
