Velferdsdebattprofitørene | Torbjørn Røe Isaksen

Partileder i Rødt, Bjørnar Moxnes, på besøk i Alstahaug kommune i vinter.

Private velferdsleverandører fortjener ikke den hetskampanjen ytre venstre har satt i gang.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Hvordan ble partiet helt ytterst til venstre premissgiver for debatten om private aktører i velferdssamfunnet? Det skyldes litt Rødt, men også litt oss selv.

Rødt er et kommunistisk parti, men det er ikke mye jernteppe over leder Bjørnar Moxnes. Snarere fremstår han som et ganske pent gulvteppe som kan brukes også i møblerte hjem. At retorikken og politikken til Rødt i løpet av kort tid er blitt dominerende i debatten om privates bidrag i velferdssamfunnet, skyldes delvis at de har vært flinke selv.

Det kan lønne seg å ta med prinsippene på en liten luftetur i virkelighetens verden, mener tidligere næringsminister, nå arbeids- og sosialminister, Torbjørn Røe Isaksen.

Det er også noe i samfunnsdebatten som «belønner» de mest rene, ranke og høylytte, men ytre venstre har også vært villige til å krysse retoriske grenser. Til gagns.

Først og fremst ved å stemple en hel næring som profitører. Ifølge ordboken NAOB er det «en nedsettende betegnelse brukt om en person som utelukkende interesserer seg for egen profitt». Eksempelet i ordbokens oppføring forteller klart hva slags selskap begrepet tradisjonelt har befunnet seg i: «Hvitsnipp-nazistene, brakkebaronene og profitørene».

Det er kraftig kost, for å si det forsiktig.

Les også

Dette skriver Bjørnar Moxnes: Hvorfor er folk flest mot profitt i velferden?

Ytre venstres etablerte premiss

Men ett, relativt lite parti på ytre venstre fløy kan ikke dra lasset alene, selv ikke når Sosialistisk Venstreparti, tankesmier og aktivistorganisasjoner er med. Ytre venstres argumenter er jo ikke nye. Dette har de ment i mange år. Det nye er derimot at også den moderate venstresiden er blitt med på lasset. Ikke nødvendigvis med den samme ordbruken, og kanskje ikke fullt så rigide, men like fullt.

Premisset er etablert: Snarere enn å jobbe for de offentlige løsningene, skal det jobbes mot de private. Brukerne og i mange tilfeller de ansatte, er det visst mindre viktig med.

Som 88 år gamle Einar Johansen, som jeg møtte i Tromsø. Han var så frustrert over å miste sitt private, offentlig finansierte tilbud at han skrev brev til Jonas Gahr Støre. Eller i Bergen, hvor de ansatte selv reagerte da Søreide Sykehjem ble rekommunalisert: «Vi har alle valgt å arbeide i et privat selskap, og medlemmene våre ønsker å fortsette. Vi har det godt her. Ingen har snakket med oss, så kanskje de ikke har satt seg inn i hvordan ting drives her, og hvordan vi har det», sa tillitsvalgt for sykepleierne.

Les også

Kan penger vokse på trær? spør Civita-leder Kristin Clemet.

Høyresidens vage prinsipp

Men det er også litt vår feil, tror jeg. Og med oss mener jeg vi som mener at private har en rolle å spille i velferdssamfunnet.

Vi kan ha forskjellig vektlegging og forskjellig syn på hvordan miksen burde være – for gruppen inkluderer både borgerlige, sentrumsfolk og sosialdemokrater – men ønsker i bunn og grunn en praktisk tilnærming til spørsmålet om det private innslaget. Og kanskje nettopp det er en av svakhetene.

Standpunktet er hverken prinsipielt konsistent eller rent og rankt.

Ta meg selv og mitt eget parti, Høyre, som eksempel. Høyre er mot at private aktører kan ta utbytte i skolesektoren, men for at de skal kunne gjøre det i barnehagen. Javel? Hvilket prinsipp ligger egentlig til grunn da? Når noen på høyresiden mener at alle tilbud bør være private og kunne ta utbytte, er det et forsøk på å være like konsistente og prinsipielle som det ytre venstre. Flott det. Men det kan lønne seg å ta med prinsippene på en liten luftetur i virkelighetens verden.

Les også

Valget er over – kan dere slutte å kalle meg «profitør»?

Viktig velferdsmiks

Sannheten er at de private innslagene i velferdssamfunnet ikke har kommet fordi vi knesatte ett, overordnet prinsipp. De har i stor grad vokst frem som praktiske svar på konkrete utfordringer i barnevern, mottak av asylsøkere eller pleie- og omsorg.

Barnehagene er et av de klareste eksemplene: For å få full barnehagedekning måtte vi invitere de private inn. Hvis ikke hadde vi aldri klart det. Og for å mobilisere de private, var det også nødvendig at de kunne drive næring.

Hvis målet er mest mulig rendyrket prinsipprytteri og færrest mulig nyanser, kan de som er for bare kommersielle tilbud, og de som er for at alt skal drives av det offentlige, krangle seg imellom mens vi andre skygger banen.

Men nettopp velferdsmiksen i Norge er verdt å forsvare. Vi skal ikke bare ha private tilbud, men vi skal ikke som ideologisk prinsipp utelukke alle private heller. Nettopp kombinasjonen av private og offentlige, gir et sterkere, mer mangfoldig og bedre velferdssystem for brukerne.

Blindflekken

Fordi private aktører som leverer til velferdssamfunnet, lever av skattepenger, er det naturlig at vi hele tiden ser hvordan folks penger kan brukes på best mulig måte. Private aktører trenger klare rammer, gode reguleringer og sterke offentlige innkjøpere. Det er naturlig at vi vurderer og reviderer reguleringer og rammer, slik vi gjør for alle næringer. Men i dette praktiske arbeidet må vi ikke uforvarende bygge opp under ytre venstres bilde av private velferdsleverandører som profitører og skurker.

Det er også verdt å minne om en blindflekk hos ytre venstre.

Rødt-leder Bjørnar Moxnes.

Rødt har programfestet sitt standhaftige «mot all privatisering av offentlige tjenester», men det gjelder bare de områdene hvor det offentlige finansierer tilbudene over skatteseddelen. De helt private tilbudene som ikke mottar ett øre i støtte – det være seg privatskoler eller private helsetilbud – vil fortsatt eksistere, men de må folk betale helt selv.

Alternativet til mangfold og valgfrihet i det offentlige tilbudet, er valgfrihet og mangfold utelukkende for dem med aller størst lommebok.

Private velferdsleverandører bidrar til å løse grunnleggende velferdsoppgaver. De bidrar til økt mangfold, valgfrihet og viktig innovasjon i tjenestene. Og de bidrar med arbeidsplasser, skatteinntekter og – underkommunisert – eksport av den norske velferdsmodellen til andre land.

De skal ha klare rammer, men de fortjener ikke den hetskampanjen som ytre venstre har satt i gang.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter