Jeg er fienden. Jorden er min slave.

DEBATT: Hva skal det stå på banneret mitt? «Ned med eget forbruk!»?

Denne artikkelen er over ti år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Maria Dyrhol Sandvik etterlyser opprøret i Generasjon Y. Det gjør jeg også, men det er et høyt krav å stille. Det etterlyste opprøret blir det vanskeligste vi unge noen gang har gjort. Fordi det er jeg som er fienden. Jeg er kjøpepressets nikkedukke og kapitalismens flinkeste forvalter. Jeg er miljøsvinet. I denne revolusjonen kan ingen pekefingre rettes mot noe annet enn mitt eget bryst. Ingen never kan hyttes mot noe annet enn mitt eget kjøleskap.

Kloke '68ere

Jeg må velge noe annet enn det indoktrinerte, lette og behagelige. Denne mentaliteten har vi jo fått fra våre snille sekstiåtterforeldre, som er ganske kloke, ganske oppegående og ganske sosialdemokratiske. Det var de som bare skulle ha litt til, før det ble bra. Forskjellen er at måtehold var en dyd, også i materiell fremgang. Det er det ikke nå lenger.

Mitt opprør er mot meg selv, og min egen relativt uskyldige hverdag. Jeg skal kuppe kontoen og handlelisten min. Hvorfor jeg ikke har mobilisert enda? Fordi jeg er ikke Buddha. Hva skal stå på plakaten min i toget?«Ned med eget forbruk!»? «Slutt å fly til London to ganger i måneden, Josefin!»? «Noen døde for H&M-skjorten jeg har på meg!»?

Fiende midt blant oss

Jeg er min egen fiende, og gjenstanden for revolusjonen jeg skal starte. Hva det krever av meg? Mye mer enn det noen gang krevde av mine forfedre, da de mobiliserte mot rasisme, mot totalitære regimer, mot undertrykkende makter, mot overklassen, mot sjefen, mot mannssjåvinisme, mot fagforeningsmotstanderne, mot homohatere.

På studiene lærte jeg at en ytre fiende er nødvendig for å konsolidere en gruppe. Hva skjer når fienden står midt blant oss? Ingen peker, fordi alle vet at vi må gjøre jobben selv. Derfor er det vanskelig. Men om vi klarer det — om vi klarer å bøye en akse noen andre sendte oss i - da er vi den sterkeste, mest reflekterte, klokeste, mest nyanserte, råeste generasjonen jeg noen gang har hørt om.

I etterpåklokskapens navn er det vanskelig å forstå at noen kunne holde slaver i sin tid. Men slaver og slaverimotstandere kunne ta til orde mot systemet. Hvem skal ta til orde nå? Vi må ta til orde. Det blir som om en slavedriver selv skulle kommet på at slaveri ikke er så rettferdig og humant. «Dette må jeg slutte med, selv om det innebærer at jeg må plukke min egen bomull.»

Men det skal jeg klare. Jeg må bare tenke meg om - og gidde.