Det var en gang et menneske

La oss se til barnet.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det var en gang et menneske som var skapende og lekent, som var i kontakt med følelsene sine og som stadig var på jakt etter nye utfordringer.

Dette mennesket hadde en sterk kjærlighetstrang til verden, og det var nysgjerrig og søkende. Det hadde en helt spesiell evne til tilstedeværelse, til å kunne falle til ro i nuet, være i flyt og fortape seg idet den hadde fremfor seg; mennesker som dyr, natur som kultur.

Mennesket var i stadig vekst og hadde en enorm utvikling, og i det det hadde erobret, eller blitt kjent med eller lært én del av tilværelsen, så ville det videre mot det neste. Hele tiden ville det lære mer, kjenne mer, være mer og vokse.

Det var også slik at dette mennesket hadde en helt spesiell evne til tillit og tiltro til sine omgivelser. Det kunne elske ubetinget og var veldig empatisk.

Og når det grep etter hånden din, var det det mykeste du hadde kjent. Når det søkte blikket ditt, var det akkurat som om øynene var uutgrunnelig åpne og dype.

Det var en gang et menneske som hadde en vilje til å gå inn i det omgivelsene ba det om. Det hadde på en måte en velvillig innstilling, selv om det ikke alltid kunne gjennomskue grunnen for det, eller sammenhengen oppgaven sto i.

Det var en gang et menneske som var totalt uavhengig av skjerm. Som ikke hadde store materielle behov, utover det å spise, sove, være påkledd og elsket.

Mennesket kunne lære seg å samarbeide bare av å være sammen med andre. Det så på sine medmennesker som forbilder, og strakte seg etter å vokse i retning av dem.

Det var en gang et menneske som var genuint. Som ikke utga seg for å være noe annet enn det det var, og som var fritt for fordommer. Det var en gang et menneske fullt av tro, håp og kjærlighet.

Det var en gang et menneske som heter barnet. Hver dag kommer det nye slike mennesker. Hver dag får vi nye sjanser. Vår oppgave er å gå videre fra alt som har vært, og spørre oss selv hva vi kan lære av dette mennesket.

I stedet for å fortvile over hvordan verden har blitt, hvordan menneskene har det. I stedet for å fortvile over ungdommens råskap, psykisk helse, de som dropper ut og de som ikke vil inn. I stedet for å klandre hverandre for systemene vi selv har bygget opp, kan vi bruke disse kreftene på å se til barnet. Og se at alt finnes der.

Alt som trengs for menneskets fremtid, ligger i barnet som et potensial.