La oss gripe denne våren

12. mars ble alle avtaler avlyst. Jeg sa det ikke høyt, men jeg følte meg lettet.

Da landet stengte ned 12. mars, laget Josefin Winther seg en liste over ting hun ønsket å ta tak i.
  • Josefin Winther
    Josefin Winther
    Artist og lærer
Publisert: Publisert:
iconDenne artikkelen er over tre år gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Noe sa stopp. Litt som da jeg var barn, og jeg hadde rotet meg inn i en lek jeg egentlig syntes var for skummel. Lettelsen jeg kjente da mamma kom og sa «Josefin må gå hjem nå», og jeg kunne late som om jeg ikke ville gå, og dra derfra med verdigheten i behold.

Jeg har ofte dagdrømt om at livet mitt skulle se helt annerledes ut. Jeg har et godt liv med mange gode mennesker rundt meg, har muligheten til å arbeide med det jeg ønsker og jobber med ting som jeg brenner for, og som inspirerer meg.

Torsdag 12. mars fikk jeg beskjed om at omtrent alle avtaler jeg hadde i den kommende tiden, var avlyst. Det innebar blant annet en releaseturné og et NM-sluttspill i basketball. I tillegg kom undervisning jeg skulle ha og gi, møter, ferier, avtaler og reiser.

Folk spurte om jeg var skuffet. Jeg sa det ikke høyt, men jeg følte meg lettet. Det føltes som om noen hadde lyttet til mine innerste tanker og sagt: «Ja, Josefin. Det var jo dette du ville ha. Nå fikk du det. Nå må du stoppe.»

Idet jeg innså at et lite, uuttalt ønske inni meg hadde blitt realitet, kjente jeg at det var en helt spesiell mulighet. Det kjentes faktisk som en gave. Jeg ville ta muligheten i bruk.

Jeg spurte meg selv hva jeg hadde villet bruke et slikt rom på, hvis jeg fikk det. Det var ganske surrealistisk, for nå hadde jeg det. For en mulighet!

Jeg laget meg en liste med ting jeg ønsket å ta tak i. Jeg hadde flere ting på listen som jeg ville ha mer av, og én ting jeg ville ha mindre av. Dette var også det viktigste for meg: Jeg ville ha mindre skjerm i livet mitt.

Jeg kjente den umiddelbare lettelsen bre om seg i nye deler av livet mitt og hverdagen min. Livet i ro. Livet uten Super-Josefin som raser rundt og gjør imponerende ting.

Den nye, ikke fullt så supre Josefin ville gjerne sovne til samme tid hver kveld, spise mens jeg satt ved et bord, gå på tur i skogen, meditere, lese bok, rydde i leiligheten og ha fred inni meg selv. Og jeg ville være der jeg var. I rommet. I og med meg selv, og alt det innebærer.

Det er ikke så lett alltid. Det er ofte ganske vanskelig. Men det er så godt når det faller til ro.

Jeg oppdaget at et slikt liv også genererte veldig lite innhold som passet for sosiale medier, og det gikk ikke lang tid før det var blitt noe som føltes fjernt for meg.

På samme tid observerte jeg hva som foregikk rundt meg. Både som lærer og artist var jeg vitne til at sterke krefter tok til orde for å forsøke å opprettholde en såkalt normal.

Digitale konserter, streaming-festivaler, barneskoleundervisning på Teams, og ikke minst enormt mye digital kommunikasjon om at vi må holde ut, holde sammen, holde oss inne.

Å bli konfrontert med denne radikale utviklingen, som bredte om seg på alle kanter, fikk meg også til å lure på om ikke jeg skulle ta del i det. Jeg kjente at jeg verken som kunstner eller som lærer hadde noe jeg ønsket å uttrykke i en slik form.

Jeg elsker å spille konserter, og jeg elsker å undervise. Mest av alt fordi jeg får møte mennesker, og møte meg selv i møte med menneskene. Det ble helt klart for meg at ingen av disse tingene hadde noe å gjøre i en virtuell virkelighet.

Jeg skulle ha spilt konserter, spilt kamper, skulle undervist. Men sånn ble det ikke nå. Da ville jeg gjøre noe annet, ikke noe som utga seg for å likne Josefin Winther april 2020 i digital form.

Jeg så hvordan det poppet opp digitale løsninger både innenfor kultur og læring, og jeg ble fortvilet. Jeg tenkte at det ultimate dugnadsbidraget fra kulturen og skolen i en slik periode, kunne vært mindre skjerm.

Tenk om alle landets skolebarn fikk i lekse å ikke være på skjerm gjennom hele skoledagen i denne perioden. Tenk om alle publikummere leste en bok, tenkte en uavbrutt tanke, eller gikk en tur.

Noen ville sagt: Hva med alt barna ikke hadde lært, og hva med alt vi hadde gått glipp av? Jeg vil si: Tenk på alt vi kunne oppdaget og lært!

Jeg tror at en skjermfri skoledag eller kulturopplevelse ville være den mest lærerike leksen, eller mest givende kulturopplevelsen for de aller fleste av oss. Det hadde det i hvert fall vært for meg.

I forlengelsen er jeg bekymret over hvor raskt digitale løsninger har fått enormt større plass i livene våre, og enda større legitimitet som leverandør av det som tidligere forutsatte et reelt menneskemøte.

Et møte med et annet menneske garanterer ikke suksess. Det kan være vondt eller vanskelig, eller føles uinteressant eller bortkastet. Men ethvert møte er en suksess i seg selv. Det er gjennom å møtes i det som er, at jeg kan vokse og bli mer menneske.

Og det som er akkurat nå, er at vi ikke kan møtes. Den ypperste kunsten er den som peker på noe i oss selv. Gjennom å konfrontere oss, eller vise oss noe vi tidligere ikke har fått øye på, lærer vi noe nytt. Slike erfaringer velger vi oss sjelden når vi er i zappe- eller scrollemodus.

Disse møtene oppstår gjerne når vi minst venter dem, og trolig oftest når vi har måttet strekke oss.

Jeg er ikke er direkte rammet av sykdom eller økonomiske utfordringer, og jeg føler med alle som er det. Jeg har helsen min og livet mitt, utenfor døren min er det vår i luften, og jeg har fått mye tid og rom til rådighet.

Når jeg har gjort det som trengs av meg som samfunnsborger, arbeidstaker og artist, har jeg for tiden veldig mye igjen av dagen. Jeg er takknemlig for muligheten jeg har fått, og gleder meg over å kjenne hva den gjør med meg. Jeg har fått se på livet mitt på nytt, og ser frem til å ta bedre valg når hverdagen igjen melder seg.

Ingenting i verden er svart-hvitt, ingenting er bare det ene eller det andre. Vår felles utvikling og retning er et resultat av en uopphørlig prosess. Hver og en av oss har muligheten til å påvirke prosessen og utviklingen med små og store valg vi tar.

Denne våren har vi fått sjansen til å oppdage noe nytt i oss selv og endre kursen. La oss gripe den.

Publisert: