Fra Ukraina til Arktis: Russlands kapasitet i regionen og krigens innvirkning på Nordområdene

English version

Redaktørens notat: Denne long-read-artikkelen fra High North News bruker historiske og nylige satellittbilder i kombinasjon med omfattende analyser fra arktiske sikkerhetseksperter for å kaste lys over Russlands arktiske kapasiteter, for å kunne analysere Russlands evne til å opprettholde eller ytterligere utvide sitt arktiske militær, og for å forklare utfordringene Norge og dets allierte står overfor i regionen.

Bygger et arktisk skjold

Langs mer enn 6000 kilometer med arktisk kystlinje har Russland modernisert og utvidet eksisterende militære installasjoner og opprettet en rekke nye anlegg.

Russlands arktiske militærbaser, flyplasser, og radarinstallasjoner er spesielt konsentrert langs den vestlige delen av Nordøstpassasjen, inkludert i Barents- og Karahavet, i nærheten av den russiske nordflåtens hovedkvarter ved Severomorsk på Kolahalvøya.

Det er i denne underregionen av Arktis hvor Russland fremdeles nyter godt av en militær fordel, delvis basert på de betydelige kapasitetene til Nordflåten.

Oppgradering av Nordflåten

I fjor gjennomgikk Nordflåten en omorganisering og ble betydelig oppgradert til å bli et eget - og Russlands femte - militærdistrikt. Russlands arktiske kommando beskytter dermed delvis styrkene til Nordflåten og dens kjernefysiske avskrekking.

Landet lanserte også en ny marinedoktrine i forrige måned med stort fokus på Arktis.

–  Mye av Russlands strategiske kjernefysiske eiendeler er konsentrert på Kolahalvøya i Arktis, forklarer William Pomeranz, ekspert på politisk og økonomisk utvikling i Russland og direktør for Wildon Center's Kennan Institute. 

Det vestlige Arktis, inkludert Barentshavet, fungerer som en passasje der Russlands største flåte får tilgang til verdenshavene, sier Jonas Kjellèn, militæranalytiker ved Totalförsvarets forskningsinstitut i Svergie. 

– Således handler sikring av Barentshavet både om å sikre trygg inn- og utreise for Nordflåtens fartøy og forbud mot skip som vil inn i Nordøstpassasjen. Derfor har ikke Russland noen ambisjon om å opprettholde en enhetlig militær holdning langs hele sin nordlige kyst, men vil prioritere inngangspunktene til Nordøstpassasjen, og spesielt den vestlige, utdyper Kjellèn.

Økonomiske interesser

Russland har brukt betydelige ressurser på å utvikle sin arktiske ressursbase langs Nordøstpassasjen. I tillegg til å sikre posisjonen til Nordflåten, har Russland derfor også som mål å beskytte sine betydelige investeringer langs Nordøstpassasjen.

– Russisk ledelse forventer at en slik kritisk infrastruktur, både økonomisk og militært, vil bli målet i en eventuell konflikt, og har derfor plassert den under beskyttelse. Dette er sannsynligvis et resultat av økonomiske trender som øker betydningen av russiske arktiske ressurser, forklarer Pomeranz. 

Moskva har skapt et allsidig forsvarsskjold med sine kapasiteter innen tilgangs- og områdenektelse langs hele passasjen.

– Nordøstpassasjen er en nasjonal sikkerhetsprioritering for Moskva, sier Troy Bouffard, direktør for Center for Arctic Security and Resilience ved University of Alaska Fairbanks. 

Arktisk olje- og gassprosjekter

Denne prioriteringen er ikke overraskende gitt det faktum at russiske energiselskaper som Novatek, Gazprom og Rosneft har investert enorme mengder penger for å utvikle og utnytte olje og naturgass fra reserver som ligger langs og i nærheten av Nordøstpassasjen.

Novateks LNG-terminal i Yamal produserer rundt 18 millioner tonn flytende naturgass per år. Med det neste prosjektet, Arctic LNG 2, forventes det å produsere enda større mengder. 

Gazproms oljeplattform i Prirazlomnoye-feltet og Arctic Gate oljeterminal ligger også langs den vestlige delen av passasjen. Og Rosneft kunngjorde i forrige måned at de ville begynne utviklingen av en massiv arktisk oljeterminal i Bukhta Sever.

Utvider

I løpet av det siste tiåret har Russland utvidet og modernisert circa 12 eksisterende militærbaser og flyplasser over hele Arktis, inkludert Rogachevo på Novaya Zemlya.

I tillegg har Russland også bygd minst tre helt nye baser på nye steder eller ved siden av nedslitte installasjoner fra den kalde krigen.

Alle tre basene følger et lignende design, ofte referert til som et "arktisk trekløver", bestående av et sentralt boareal og en administrativ bygning i en trekantet form.

Basene ligger i den vestlige, sentrale og østlige delen av det russiske Arktis og åpnet mellom 2015 og 2017.

Nagurskaja flybase ligger på Alexandra Land, en del av Franz Josef Land rundt 350 kilometer øst for Svalbard. Temp flybase ligger langs sentrum av Russlands arktiske farvann på Kotelniøya, en del av Nysibirøyene.

I det fjerne østen ligger den litt mindre Ushakoovskoye-basen på Vrangeløya. Russland har utstyrt en rekke baser med S-300 og S-400 overflate-til-luft-missiler.

Utvidelse av arktiske flyplasser

En rekke arktiske baser, inkludert flybasene Nagurskaja og Temp, ligger ved siden av sesongbaserte eller helårs flyplasser. 

Flystripene ved Nagurskaja og Temp er blitt forbedret fra overflater av grus og is i sommer- og vintermånedene til rullebaner av betong.

Begge rullebanene har også blitt utvidet i lengde for å kunne imøtekomme moderne jagerfly, bomblefly og langdistanse patruljefly. Disse rullebanene gir Russland muligheten til å kontrollere, fylle drivstoff eller stasjonere fly i det nordligste Arktis. 

Skvadroner av MiG-31 avskjæringsfly er stasjonert på Rogatsjovo på Novaja Semlja og har også blitt utplassert til Nagurskaja.

Temp flyplass i 2016 versus 2022 og Nagurskaja flyplass i 2015 versus 2020. (Kilde: Google Earth)

I tillegg driver Russland sesongbaserte rullebaner av is på Severnaja Semlja som de planlegger å utvide til helårsflybaser i fremtiden.

Radar mot vestlige Arktis

Russland driver for tiden tre Rezonans-N-radarstasjoner og ytterligere to forventes å settes i drift innen utgangen av året.

Fasilitetene er designet for langdistansedeteksjon av fiendtlige luftfartøy, inkludert nye hypersoniske og ubemannede luftfartøyer, ofte kjent som droner.

I motsetning til en konvensjonell radar, hvor rekkevidden er begrenset av jordens krumning, fungerer Rezonans-N-radaren over horisonten og kan oppdage mål opp til en avstand på mellom 600 til 1200 kilometer og opp til en høyde på 100 kilometer.

I motsetning til tradisjonell radar, som roterer rundt sin egen akse, er Rezonans-N avhengig av et stasjonært firkantet design for å kunne oppdage mål i alle retninger.

Dette designet er uten roterende antenner og er spesielt egnet for de tøffe vær- og temperaturforholdene i Arktis.

De fem Rezonans-N-fasilitetene danner en halv sirkel fra den norske grensen, langs Kolahalvøya og Nenets-distriktet og oppover øya Novaja Semlja.

De to første fasilitetene har operert fra Kaninhalvøya og Indiga siden 2017. En tredje fasilitet ble ferdigstilt i 2019 som en del av Rogatsjovo-flybasen på Novaja Semlja.

Øverste rad: Bygging av radarstasjonene på Kaninhalvøya og Ovstrovnoj 2015-2016 versus 2022. Nederste rad: Radarstasjonene i Zapoljarnyj og Rogatsjovo imellom 2018-2018 versus 2022. (Kilde: Google Earth)

Ytterligere to stasjoner er for tiden under bygging på Kolahalvøya. Rezonans-N-stasjonen i Zapoljarnyj ligger bare 11 kilometer fra den norske grensen og mindre enn 50 kilometer fra Kirkenes, mens stasjonen på Ovstrovnoj ligger rundt 400 kilometer mot øst.

Sporer stealth-mål

I følge militæranalytikere muliggjør Rezonans-N-radaren sporing av stealth-fly, som den nye F-35 som allerede er utplassert av Norge og som forventes å settes i drift i Finland innen 2025.

Med muligheten til å oppdage stealth-jagerfly opp til 600 kilometer unna kan radaren ved Zapoljarnyj og Ovstrovnoj oppdage og spore fly fra en rekke skandinaviske flybaser, inkludert Evenes i Norge og Laplands luftflåte ved Rovaniemi flyplass i Finland.

Russland har kunngjort at de vil bygge ytterligere fem Rezonans-N-stasjoner i de kommende årene som sannsynligvis vil utvide radardekningen lenger øst langs den arktiske kystlinjen.

Supplerende radarfasiliteter

I tillegg til Rezonans-N har Russland også bygd en rekke anlegg til bruk av Sopka-2-radaren. Den kan oppdage gjenstander opp til 450 kilometer unna og den kan fjernstyres av kun en enkelt operatør, noe som gjør den spesielt egnet for Arktis.

Den er også designet for å fungere under kraftige vindforhold, opp til 150 km/t, og veldig kalde temperaturer, ned til -50ºC.

Sopka-2-radarer er installert i forbindelse med en rekke militærbaser og flyplasser, inkludert Temp, Nagurskaja- og Rogatsjovo-flybasen.

Bygging av Sopka-2-stasjonen i Nagurskaja imellom 2007 og 2022. (Kilde: Google Earth)

Russland opererer også to Voronezh-radarer i Arktis. En på Kola-halvøya og en 1200 kilometer øst i Vorkuta.

I likhet med Rezonans-N og Sopka-2, er Voronezh en radar som varsler tidlig og gir langdistanseovervåking av ballistiske missiler og fly. Begge de arktiske Voronezh-fasilitetene vil være operative innen utgangen av 2022 ifølge russiske myndigheter. 

Effektene av Ukraina-krigen

I lys av Russlands manglende evne til å raskt nå målene for sin invasjon av Ukraina, delvis på grunn av mangel på trening, dårlig lederskap og aldrende utstyr, bør Russlands (re)militarisering sees i et nytt lys?

Hvor mange kapasiteter har de faktisk i Arktis og har bekymringene for en russisk "opprustning" i regionen blitt overdrevet?

Eksperter advarer om at man ikke kan trekke en rett linje imellom Russlands feilsteg i Ukraina og dets evner i Arktis. 

Regionen strategiske betydning gjør at den drar nytte av prioritert tildeling av ressurser, forklarer Bouffard fra University of Alaska i Fairbanks. Han fortsetter:

– Det russiske arktiske militæret er noe filtrert fra de systemiske feilene gjort i Ukraina som et resultat av relativt ny maskinvare og bemanning.

William Pomeranz fra Wilson Center er enig.

– Selv om krigen i Ukraina har påvirket Russlands militære evner og kapasiteter på lavt nivå, beholder de i Arktis et formidabelt sett med avanserte kapasiteter.

Effekt på arktiske styrker

Russlands invasjon av Ukraina vil garantert få ringvirkninger ettersom deres konvensjonelle styrker degraderes, selv om innvirkningen på deres arktiske styrker kan være noe begrenset. 

Russlands invasjon av Ukraina vil likevel påvirke tempoet som de vil være i stand til å utvide sine arktiske kapasiteter med. 

– Hele det russiske forsvarsdepartementet og militæret vil oppleve svært vanskelige tider i årene som kommer. Effektene vil bli følt på i alle militærdistrikter, inkludert Arktis. Russland vil ha mange alternativer for å kunne opprettholde et sterkt bastionforsvar i nord, men sannsynligvis i et noe redusert eller stagnert tempo, utdyper Bouffard.

Disse interne russiske utfordringene gir en mulighet for USA og deres allierte i Arktis.

– Dette vil gi USA og vestlige allierte tid til å fylle operative kapasitetshull mens de utvikler den nordlige delen av integrert avskrekking, forklarer Bouffard.

Sverige og Finland i Nato

Tilføyelsen av Sverige og Finland til Nato er også nødt til å påvirke sikkerhetsdynamikken i regionen. Siden de mangler arktisk kystterritorium og maritime aksjer, vil deres største innvirkning komme fra romfartsrelaterte kapasiteter. 

– Både Sverige og Finland kan bidra med betydelige komparative forsvarsfordeler til Nato med fortsatt fremskritt for å oppdage, avskrekke og beseire russiske romfartsprosjekter som involverer Nord-Europa, oppsummerer Bouffard.

Et viktig punkt vil være hvordan man skal håndtere utilsiktet (eller til og med tiltenkt) eskalering i nord.

– Finland og Sverige i Nato vil øke russisk frykt for at Nato skal omringe dem i Arktis og sannsynligvis øke den regionale spenningen, men forhåpentligvis ikke påvirke den nåværende spenningsstabiliteten, utdyper Pomeranz.

Norges forsiktige balansegang

Dette punktet gjelder også for Norges forhold til Russland.

– Den største utfordringen og bekymringen for Norge er hvordan man skal avskrekke Russland fra aggressiv oppførsel i nord, mens man også opprettholder lav spenning. Norge trenger alliert støtte, men Norge ønsker ikke ukoordinerte allierte aksjoner som kan skape mer spenning i Barentshavet, sier Andreas Østhagen, seniorforsker ved Norges Fridtjof Nansen Institutt.

I alt dette vil USAs rolle forbli avgjørende gitt deres sikkerhetsposisjon, størrelse og forbindelse med Norge siden den kalde krigen. USA har engasjert seg i pågående militære operasjoner og gjentatte øvelser i Natos nordlige flanke.

Den største militærøvelsen i Norge etter murens fall, Nato-øvelsen Trident Juncture, ble arrangert høsten 2018.

I 2020 gjennomførte den amerikanske marinen såkalte "maritime sikkerhetsoperasjoner" i Barentshavet sammen med  den britiske, norske og danske marinen.

– Vi vil sannsynligvis ikke se mindre alliert og amerikansk interesse for, og samhandling med, norske sikkerhetshensyn i nord. Det er i seg selv en fordel for Norge, så lenge det også legges vekt på å kontrollere spenningen og unngå opptrapping i nord, utdyper Østhagen.

Arktiske eksperter og de som analyserer sikkerhetsutviklingen i Nordområdene vil fortsatt bli møtt med en underliggende usikkerhet om russiske motivasjoner, russisk "rasjonalitet" og russiske intensjoner.

– Vesten har tradisjonelt sett vært dårlige til å estimere russisk vilje og evne til å gjenreise seg. Nordøstpassasjen er forsatt en av de øverste nasjonale sikkerhetsprioriteringene for Russland og vil dra nytte av prioritert tildeling av ressurser, advarer Bouffard.

– Konklusjonene vi gjorde for noen år siden om russiske interesser i Arktis som arbeider for å balansere sikkerhetshensyn og en nedadgående "spiral" imellom Nato og Russland, blir nå stilt spørsmål ved, avslutter Østhagen.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på engelsk og har blitt oversatt til norsk av HNNs Birgitte Annie Molid Martinussen.