Arne O. Holm mener Stengte grenser og superprofitt. Hvor ble solidariteten av?

Melkøya i Finnmark, hvor gass fra Snøhvitfeltet prosesseres og kjøles ned til LNG
Melkøya utenfor Hammerfest i Finnmark, hvor gass fra Snøhvitfeltet i Barentshavet prosesseres og kjøles ned til flytende naturgass. (Foto: Joakim Aleksander Mathisen)

(Kommentar) Washington DC: Vi stenger grensene for russiske militærnektere. Vi nekter å dele krigsprofitten med andre enn oss selv. Og på Svalbard har vi fratatt utlendinger stemmeretten.

Vi står til knes i moralske dilemma, men er uten nevneverdig vilje til annet enn å ignorere de grunnleggende demokratiske utfordringer som en krig midt i Europa utløser.

Den politiske diskusjonen handler først og sist om hvordan vi kan spare oss selv for kostnadene en krig påfører hver enkelt av oss. Vi har hentet fart og inspirasjon fra en pandemi hvor staten tok regninga selv for de aller rikeste.

Vi står i nye kriser

Nå står vi i nye kriser, utløst av en krig, som i motsetning til pandemien ikke tømmer statskassen, men fyller den raskere enn en veddeløpshest på vei mot seier.

I et internasjonalt perspektiv er vi ganske alene om en slik nyvunnet rikdom, slik vi også blir stadig mer alene om å avstå fra en nødvendig debatt om vårt moralske kompass.

Det legges merke til utenfor Norge.

Solidariteten har tatt en pause.

Mens dette skrives er jeg på jobb i USA, hvor selv Demokratene tror at demokratiet og den norske velferdsmodellen er ren kommunisme, i beste fall sosialisme.

Å forklare at den har oppslutning fra så vel radikale som liberale og konservative, er en krevende øvelse, slik solidaritet og dugnad er en del av norsk dagligtale.

Nå må jeg i tillegg forklare at solidariteten har tatt en pause, og stopper ved grensa til Norge.

Det liberalkonservative tidsskriftet Economist er bare en av flere stemmer som har stilt spørsmålstegn ved den norske innsatsen i Ukrainas kamp mot Russland.

Tidsskriftets kommentator spør hvordan et land som gjerne framhever sin internasjonale innsats kan forsvare seg mot beskyldninger om å være en ren krigsprofitør.

Vi kan ikke forsvare det

Svaret er at Norge verken kan eller bør forsvare seg mot slike anklager. Norge bør svare gjennom handling.

Slipper vi prinsippene mister vi oss selv.

Fordi vi har råd, fordi vi tjener på krigen, tar vi strømregninga til både private husholdninger og næringslivet når en krig utløser energikrise, slik vi også hadde råd til å ta regninga når pandemien traff oss.

Av samme grunn, at vi har råd, bør vi dele vår nyvunne rikdom med folk og nasjoner som av nød tvinges til å kjøpe norsk energi til priser ingen har kontroll over.

Det pynter ikke på inntrykket av et usolidariske Norge at vi stenger grensa i nord mot Russland og gjør det nesten umulig for unge menn å unnslippe Vladimir Putins brutale, militære mobilisering. Militærnektere har aldri stått høyt i kurs hos myndighetene.

Heller ikke nå når de velger å nekte å drepe sine brødre og søstre i Ukraina.

I lys av dette blir beslutningen om å frata utlendinger stemmerett på Svalbard som en parentes å nevne. Men det er en del av en fortelling om en politisk ledelse i utakt med demokratiske og solidariske idealer.

Det er først når prinsipper settes på prøve at prinsipper har betydning.

Slipper vi prinsippene i møtet med nasjonale og personlige egeninteresser, mister vi også oss selv

Mer fra Arne O. Holm:

Nøkkelord