Debattinnlegget som fikk prestisjeplass lørdag formiddag innledes med en video der VG-kommentatoren ser leseren rett i øynene og sier:

«Hei, jeg heter Selma, og jeg er woke, fordi jeg er så gæren at jeg støtter vanlig og god oppførsel mot andre mennesker. Det provoserer enkelte så mye at det er blitt deres hovedkamp å avskaffe folk som meg».

Deretter går hun over i skriftlig form, og under tittelen «Er det meg dere er redd for?» skriver hun:

«Hvis jeg er hysterisk og lettkrenket fordi jeg mener diskriminering eksisterer, da er vi ganske lang ute på viddene».

Ja, det ville vi nok vært.

Og sosiale medier eksploderte, selvsagt. For maken til naivt, barnslig og uinformert tullball var det lenge siden folk hadde sett.

Nå er jeg blant dem som tror at Selma Moren gjør seg dummere enn hun er.

Jeg tror hun gjorde seg til, i håp om å få akkurat den reaksjonen som hun fikk. Derfor er det fristende å ta på seg pappa-stemmen og svare med myk (mansplaining-)røst:

«Kom og sett deg her du, Selma, så skal jeg forklare deg hva woke er.»

Klikk her for å abonnere på nyhetsbrev fra Norsk debatt

Så skal jeg fortsette:

«For det er ikke slik, skjønner du, at folk som er mot woke mener at diskriminering ikke eksisterer. At rasisme ikke eksisterer. At sexisme og homofobi ikke eksisterer.»

For woke har ikke noe med «vanlig god oppførsel» å gjøre. Det er ikke dette som er woke.

Jeg, for eksempel, heter Erik og er ikke woke. Jeg er likevel motstander av rasisme og tilhenger av vanlig folkeskikk. Jeg er ikke redd for deg, og jeg skal ikke forsøke å avskaffe deg. Men nå skal du høre en overraskende historie:

Nemlig historien om gjengen bak den norske animasjonsfilmen «Helt super».

Jeg kjenner dem ikke, men de er antakelig mot rasisme, de også. Regissøren heter Rasmus Sivertsen, og han har tidligere laget filmer som «Dyrene i Hakkebakkeskogen, «Flåklypa»-filmene, og «Kaptein Sabeltann».

Han har fått massevis av femmere og seksere, og også «Helt super» fikk masse femmere etter premieren i Norge.

Men i Berlin ble filmen rammet av woke.

Og kansellert.

På ordentlig.

For noen uker siden skulle nemlig filmen ha stor gallapremiere under Den internasjonale filmfestivalen i Berlin. Men i siste liten ble den kastet fra programmet.

Ledelsen hadde fått beskjed fra den antirasistiske organisasjonen ARTEF (Anti-Racism Taskforce for European Film), om at filmen inneholdt blackface og «stereotypiske fremstillinger av fargede mennesker».

Les også: Tynnslitt troverdighet, skjulte bindinger og gammel maktkamp blir som ny

Dermed våget ikke ledelsen for festivalen annet enn å haste-avlyse gallapremieren. Den sendte også ut advarsel til alle som hadde kjøpt billetter om at dette kunne være en rasistisk film.

Der og da hjalp det lite at en sjokkert regissør kunne fortelle at «Helt super» allerede er solgt til 150 land, inkludert USA, uten at de har fått noen som helst lignende reaksjoner. Og at den er sett av snart 120.000 mennesker på kino i Norge, og til og med vant publikumsprisen under juniorutgaven av Tromsø internasjonale filmfestival i fjor høst.

Det er dette som er woke.

Eller rettere – det er dette det er blitt, etter at våkenheten er vridd til motsatsen av seg selv:

Filmer som blir tatt av plakaten. Forelesere som mister jobben. Foredragsholdere som plutselig ikke skal være foredragsholdere likevel. Bøker som sensivitetsleses.

Og jeg er så gammel at jeg har sett det før.

Jeg studerte da den norske ml-bevegelsen regjerte på flere av de norske høyskolene og universitetene her i landet. Partiet AKP (m-l) var ganske woke, om du kan si det slik, og tilsvarende ivrige til å fortelle hva som var riktig å galt, og hva vi alle burde mene.

De klarte også å kansellere en del folk, og var dessuten ivrige tilhengere av kameratene sine i Kina – studentene som akkurat hadde gjennomført den store Kulturrevolusjonen til sin store ledestjerne Mao Zedong.

Denne kinesiske studentbevegelsen var nemlig så woke at de fikk sparket masse lærere og kulturarbeidere som ikke hadde skjønt den rette lære. Flere steder tok de over styre og stell både på rektorkontoret og på campus.

Les også: Hvor selvhøytidelig går det egentlig an å bli?

I enkelte tilfeller – ganske mange, faktisk – slepte de til og med gjenstridige professorer og rektorer ut på skoleplassen og slo dem i hjel.

Nå er det ikke min mening å sammenligne deg med Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) og Pål Steigan – som var steinhard partileder i denne perioden, og som dessuten var på flere studieturer til Kina for å hylle studentbrigadene der.

Vi kan holde oss til nåtiden, og den aktivistiske organisasjonen ARTEF, som altså klarte å mobbe en barnefilm ut fra en internasjonal filmfestival med en absurd beskyldning om rasisme.

Det kan jeg skrive med god ryggdekning, for heldigvis finnes det folk i norsk filmbransje som har både ryggrad og bein i nesa.

Direktør Kjersti Mo i Norsk filminstitutt (NFI) sendte et skarpt brev til både ARTEF og European Film Academy (EFA) og en rekke andre filmorganisasjoner i Europa. Her krevde hun en forklaring – og skrev dessuten at NFI var «dypt bekymret for konsekvensene denne hendelsen kan ha for filmskaperes kunstneriske frihet og internasjonale festivalers redaksjonelle frihet og uavhengighet».

Og nå har snøballen begynt å rulle.

I alle fall har direktøren i det mektige EFA måttet trekke seg fra sitt verv i ARTEFs styringsgruppe, samtidig som diskusjonene i de andre organisasjonene går høylytt over hele Europa.

Jeg skal heller ikke forsøke slå deg i hartkorn med aktivistene i ARTEF, som ser rasisme der få andre ser det – og som slett ikke unnslår seg for å gripe til de maktmidlene de synes er nødvendige.

Men det finnes sikkert spaltister i tysk presse også, som i likhet med deg synes det er kult å flashe hvor gode de er og skryte av at de er woke.

Og som dermed er med på å skape klimaet som gjør at en stor, internasjonal filmfestival ikke våger å gjøre annet enn å hoppe når de såkalte antirasistene roper hopp.

Jeg synes også det er verdt å tenke over hvordan det kan ha vært for regissør Rasmus Sivertsen og manusforfatter Kamilla Krogsveen og de andre folkene bak «Helt super». De som satt ferdig pyntet og klare til premiere i selveste Berlin, og som visste de hadde laget en søt, oppbyggelig heltehistorie – til og med med god moral.

Men som plutselig ble hengt ut som rasister over hele Europa.

Og som kunne risikert å bli møtt med boikott og kanselleringer i resten av verden, hadde det ikke vært for klar og tydelig opptreden fra Norsk filminstitutt og en nesten samlet filmpresse som sa at dette var reinspikka sprøyt.

Og Selma: Historien er full av rettroende enkeltmennesker og bevegelser som er hellig overbevist om egen fortreffelighet, og som er skråsikre på at de har moralen på sin side. Og som derfor har både rett og plikt til å opphøye seg selv til godhetens og moralens voktere.

Vi bør også tenke litt på hvem vi heier på. Du la kanskje merke til at jeg en gang skrev såkalte antirasister. Det er fordi jeg ikke er helt sikker på om de faktisk er det.

Les også: Reagerer på håndteringen av Sophie Elise-bildet: – Parodisk og latterlig

Er du sikker på det?

Eller er det en ørliten mulighet for at noen av dem, kanskje særlig de ivrigste, de mest nidkjære og militante, bare bruker antirasismen som redskap for å komme seg opp og fram – og klarer det?

Jeg skjønner at du anser deg selv som et godt menneske. På de godes side. De som kjemper mot det onde.

Men veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, heter det i et gammelt ordspråk. Slike ordspråk rommer noen ganger århundrer med menneskelig erfaring og visdom.

Det synes jeg du kan grunne litt på.

Som jeg skrev litt lenger oppe, så tror jeg du er smartere enn du later som.

* Etter innspill fra yngre lesere er forsøket på en overdrevet, ironisk mansplainer-tone dempet noe i forhold til første versjon av denne kommentaren.