Name: Anmeldelse: «Dr. Bergland uten grenser» på Latter
Item: «Dr. Bergland uten grenser»
Rating: 5

Hopp til innhold

Jonas Kinge Bergland, eller «han legekomikeren» blant folk flest, hadde premiere på sitt tredje soloshow på Latters hovedscene onsdag kveld. Han ble nominert til Komiprisen for debutshowet «Dr. Bergland og den alternative medisin» i 2014, og med braksuksessen «Dr. Bergland bryter taushetsplikten» i 2017 ble han for alvor et allment kjent navn blant norsk humorpublikum.

Man blir ikke akkurat ukjent av å spille en fremtredende rolle i TV-serien «Førstegangstjenesten» heller. For meg har han forresten vært en personlig favoritt siden 2012, da han noe ufrivillig fikk rollen som fortvilet «straight man» for sine eldre kollegaer Tommy Steine, Rune Andersen og Sturla Berg Johansen i den urkomiske dokumentarserien «Komikameratene» på TV 2.

Utrent publikum

Som den observante leser vil registrere av showtitlene, er legeyrket en sentral del av Jonas Kinge Berglands materiale. Det gjelder også kveldens forestilling, «Dr. Bergland uten grenser». Showet er en ujålete, ironisk, mørk og tekstlig knallsterk fortelling om alt Dr. Bergland ikke liker i Helse-Norge og omegn, fremført for et publikum som det må være lov å ønske mer fra. Det er lett å få sympati for en komiker hvis premiere blir dempet av restriksjoner og plassbegrensninger.

Publikum er litt utrente i komisk timing om dagen, og det er jo forståelig. Når det er en stund siden sist kan det være fort gjort å innbille seg at humorshow er noe som hamrer deg i panna med klovneneser, jazzhands og trikot-dans.

Da blir man kanskje litt overrasket når Bergland byr på tidvis bekmørke vitser som tar seg god tid, aldri tvinger seg på, men som (nesten) alltid overrasker.

Startvanskene til tross: Etter hvert våkner salen også, og ti minutter ut i showet møtes komiker og publikum på en slags gylden middelvei. Berglands vitser kulminerer ofte i punchlines som leveres så avslappet og tilslørt at de krever noe av mottakeren. Det står det respekt av, spesielt om man har sett seg mett på tradisjonell levering og timing. Den lekne, liksom-arrogante holdningen er alltid kledelig, men Bergland vet også når publikum fortjener et bein. Det byr han av og til på i form av en lettbeint oneliner-aktig godbit, som for eksempel etymologien bak begrepet enkemannsstøt, eller når han radbrekker alternativbransjens store magnum opus: Akupunkturen.

Slik blir det tydelig at dette er en komiker som har kontroll på publikum, selv om han står fjellstøtt i sin egen stil.

For feinschmeckerne

Man vil nødig gi noen stempelet komikernes komiker, men mye av Berglands materiale i showet er kanskje enda mer passende for et humorengasjert klubbpublikum. Det skal han ikke klandres for, for er det noe jeg mener norsk humorbransje trenger mer av, så er det komikere som kan formidle avslappet, selvsikker ironi på de største scenene.

Vi trenger også mer av vonde og rykende ferske observasjoner som denne: Det er homofobisk når heterofile ler for høyt av seksuelle antydninger fra homofile: Er sex mellom homofile noe å le av, liksom? Bergland finner også plass til noen aldeles strålende poenger om den kollektive ringen norsk kulturbransje sluttet rundt Ari Behn etter hans død, etter å ha gjort sport av å le av ham i 20 strake år i forveien.

Det eneste aberet med såpass gode og treffsikre, men alvorstunge poenger i en humorforestilling etter 18 måneder med pandemi og tristesse, er at det blir desto vanskeligere å lande den innsmettende vitsen rett etterpå.

Krever et våkent publikum

«Dr. Bergland uten grenser» er en forestilling som krever en del av sitt publikum.

Du må like mørket, du må elske vitser om helsesektoren, og du må tåle å ikke få hjelp av overdreven energi som forteller deg når du skal le.

Personlig syns jeg showet er som en iskald Fanta i Sahara, dersom Sahara er tradisjonell standup.

Det eneste jeg savner er kanskje et tydeligere, overordnet budskap, men det er også lett å finne et selv: Bare ved å bli utsatt for personligheten til Jonas Kinge Bergland i en times tid, blir man ekstremt tent på å slutte å syte og å ta seg sammen. Kan jo være et helt ålreit budskap det også.