Ren, norsk olje?

12. desember 2015: Jubelen sto i taket blant klimadelegatene i Paris. For første gang hadde verdens land blitt enige om en felles erkjennelse og en historisk avtale:

Oljealderen fører til alvorlige klimaendringer. For å redde kloden må temperaturstigningen på kloden begrenses til to grader – helst ned mot 1,5 grader. Utslippene av klimagasser må derfor kuttes dramatisk, allerede i nær framtid.

I Paris skålte klimaminister Tine Sundtoft (H) i sjampanje med den norske delegasjonen. Men hjemme i Norge forberedte hennes regjeringskollega, olje- og energiminister Tord Lien (Frp), det som kan bli et nytt oljeeventyr i Barentshavet.

• Se Brennpunkt-dokumentaren «Oljelobbyisten» i kveld

– Kjempeviktig avtale

Samtidig, på kontoret sitt i Oslo satt Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Han er administrerende direktør for Norsk olje og gass, interesseorganisasjonen til oljeindustrien i Norge. Og han var glad for at verden har fått en klimaavtale.

– Det er kjempeviktig at det ble en relativt ambisiøs og forpliktende avtale. Vi skal gjøre vårt for å gjennomføre den. Det er av kritisk betydning at temperaturøkningen holdes under to grader. Dette betyr at utslippene knyttet til utvinning og bruk av energi må reduseres kraftig, sier Schjøtt-Pedersen.

Fem måneder etter at klimaavtalen ble vedtatt i Paris, den 18. mai i år, sto jubelen på ny i taket. Denne gangen i Hammerfest. I byens kulturhus annonserte oljeminister Tord Lien (Frp) at nye områder i Barentshavet åpnes for oljeleting.

Håper på 50 nye oljeår

13 oljeselskaper fikk tildelt 40 nye blokker for oljeleting, noen så langt nord som på høyde med Bjørnøya.

Lederen av Norsk olje og gass var også veldig fornøyd med åpningen av nye oljeområder i Barentshavet. Det har han jobbet for siden han var finansminister for Stoltenberg regjeringen tidlig på 2000-tallet:

– Vi håper selvfølgelig at vi skal gjøre store funn, som igjen gir grunnlag for virksomhet i lang tid. Vi kan se tilbake på 50 fantastiske år og vi skal peke ut veien for 50 nye fantastiske år, sier Schjøtt-Pedersen.

– Fordel at vi får inntektene

Men hvordan får Schjøtt-Pedersen avtalen fra Paris til å henge sammen med utvinning av nye oljefelt i Barentshavet?

Hans hovedargument er at verden i lang tid framover kommer til å være avhengig av olje og gass – og at det ikke er i konflikt med tograders målet.

– Gitt togradersmålet, vil det fortsatt være behov for at om lag en tredjedel av verdens energi i 2050 leveres fra olje og gass. Og da er det en fordel for det norske samfunnet at vi kan få inntektene og ikke overlater de verdiene til andre land å produsere, sier Schjøtt-Pedersen.

– Norge må skru igjen krana sist

Grunnen til at Norge bør få oljeinntektene framfor andre land i framtiden, er ifølge Schjøtt-Pedersen at vi har den reneste oljen og gassen i verden. Nærmere bestemt betyr det, ifølge Schøtt-Pedersen, at vi har de laveste utslippene av CO₂ fra selve produksjonen av olje og gass ute på våre plattformer.

– Derfor er det en stor fordel for klimaet og verdenssamfunnet hvis oljen og gassen leveres av dem som har minst utslipp knytta til produksjonen. Og det er altså Norge, sier Schjøtt-Pedersen, og legger til:

– Derfor er det ikke olje fra Norge som må stenges ned først. Det er faktisk det som må stenges ned sist.

– Norge minst utslipp i verden

Schjøtt-Pedersen viser til International Association of Oil & Gas Producer (IOGP) som bevis for at Norge har verdens reneste olje. IOGP er en interesseorganisasjon for 77 av oljeselskapene i verden. Hvert år gir organisasjonen ut statistikker blant annet på CO₂-utslipp knyttet til produksjonen av olje og gass. Statistikkene er basert på oljeselskapenes egen innrapportering av data.

Tallene fra IOGP viser at verdensgjennomsnittet for utslipp fra produksjon av olje og gass er på 134 kg CO₂ per produsert enhet (tall fra 2014).

– Norge er det landet i verden som har minst utslipp fra egen produksjon. Vi slipper ut om lag halvparten av det andre land gjør, sier Schjøtt-Pedersen.

IOGPs statistikk inneholder imidlertid bare gjennomsnittstall for verden, og gjennomsnitt for verdensdeler, med Midtøsten skilt ut som egen region. Utslippene for enkeltland finnes ikke i IOGPs rapporter – ei heller utslippstall for Norge.

Finnes ikke statistikk for enkeltland

Schjøtt-Pedersen henter i stedet gjennomsnittet for utslipp fra norsk sokkel fra den pålagte utslippsrapporteringen til Miljødirektoratet. Den viser at utslippene for norsk oljeutvinning var på 63 kg CO₂ per enhet i 2014, med andre ord «om lag halvparten» av verdensgjennomsnittet IOGP opererer med.

Men verken Oljedirektoratet, IOGP eller Norsk olje og gass kan fortelle hva utslippene er for enkeltland i verden. Likevel bruker Schjøtt-Pedersen IOGP som sannhetsvitne.

– Hva vet du om utslippene av CO₂ fra olje- og gassproduksjon i Vietnam, Ecuador, Liberia eller Storbritannia?

– Vi må forholde oss til den internasjonale statistikken som er tilgjengelig og som viser hvordan verdenssamfunnet gjennomsnittlig har utslipp fra olje- og gassproduksjon. De viser at Norge har de gunstigste utslippene. Vi ligger på om lag halvparten av utslippene i verden, svarer Schjøtt-Pedersen.

– Vet du at Norge har lavere utslipp i produksjon enn for eksempel Ecuador?

– Vi vet at den internasjonale statistikken viser at Norge har lavest utslipp og at vi ligger om lag på halvparten av verdensgjennomsnittet, gjentar Schjøtt-Pedersen.

Stoler ikke på Midtøsten

Dersom IOGP sine statistikker skal legges til grunn, viser det seg imidlertid at Midtøsten har et gjennomsnittlig utslipp fra produksjon av olje og gass som er lavere enn Norge. Faktisk har Midtøsten ifølge IOGP utslipp på 51 kg CO₂ per enhet, godt under Norges gjennomsnitt på 63 kg per enhet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen mener imidlertid at man ikke kan stole på Midtøstens innrapportering til IOGP. Han mener at de kun rapporterer inn de reneste oljefeltene med minst CO₂-utslipp.

– Nå er det dessverre slik at de rapporterer inn bare om lag en femtedel av feltene sine, gjennomgående de som har lavest utslipp. Slik at Norge er det land som vi kan si har de laveste utslippene, sier lederen for Norsk olje og gass, som legger til at klimagassutslipp må rapporteres fra all virksomhet på norsk sokkel.

– Kan du dokumentere at Midtøsten kun rapporterer inn sine laveste utslippsfelt?

– Vi vet i hvert fall at de rapporter rundt en femtedel av sine felt og må derfor anta at de har rapportert de gunstigste feltene i forhold til utslipp, svarer Schjøtt-Pedersen.

Verdens største oljefelt

IOGP er ikke de eneste som publiserer data om utslipp fra produksjon av olje og gass. Det internasjonalt anerkjente forskningsinstituttet Carnegie har de siste årene jobbet med omfattende analyser av utslipp fra oljefelt rundt omkring i verden. Carnegie er kritiske til å bare bruke data fra oljeselskapene. De bruker derfor åpne kilder som kan verifiseres.

Carnegies fokus er på utslipp av alle klimagassene fra hele livssyklusen til gitte oljefelt.

To av oljefeltene Carnegies eksperter har analysert, ligger i Saudi-Arabia og står for rundt to tredjedeler av oljeproduksjonen i landet. Det ene er Ghawar, verdens største oljefelt, som produserer 2,5 ganger mer enn hele produksjon fra norsk sokkel. Det andre er Safaniya, verdens største offshore felt, med en produksjon som ikke ligger langt etter Norges totalproduksjon.

Mye renere enn Norge

Professor Knut Einar Rosendahl ved Handelshøyskolen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) på Ås har gjennomgått analysene på disse to gigantfeltene sammen med Carnegies eksperter og hentet ut utslippstallene for produksjonsfasen, slik at de kan sammenlignes med tallene Schjøtt-Pedersen og Norsk olje og gass opererer med.

De viste at utslippene fra Ghawar og Safaniya er på henholdsvis 50 og 30 kg CO₂ per enhet; med andre ord et stykke under gjennomsnittet for utslipp i norsk oljeproduksjon.

– Ifølge tallene fra Carnegie er CO₂-utslippene fra Ghawar klart under gjennomsnittet på norsk sokkel. Utslippene fra Safaniya er enda lavere og langt under utslippene på norsk sokkel, sier Rosendahl.

«Som å sammenligne epler og pærer»

Administrerende direktør Schjøtt-Pedersen skriver i en e-post blant annet følgende om Carnegies analyser:

«Med så store felter som Ghawar og Safaniya (som dere refererer til) så er det rimelig at energiforbruket og dermed CO₂-utslippene per produsert enhet er lave. Tilsvarende vil være tilfellet i Norge. Dette ligger tross alt i gjennomsnittets natur.»

Men til tross for at disse to gigantfeltene i Saudi-Arabia alene produserer det mangedobbelte av Norges totalproduksjon – og at de står for nesten 2/3 av Saudi Arabias totale produksjon – mener han at sammenligningen blir misvisende:

«Å sette to utvalgte felt i Saudi-Arabia opp mot den komplette produksjonen på norsk sokkel blir å sammenligne epler og pærer. Ønsker man en sammenligning med de beste feltene i Saudi-Arabia bør man sammenligne med de beste feltene i Norge.»

– Om Norge kommer på første eller andre plass endrer ikke hovedpoenget. Og det er at det er en stor fordel for klima at den oljen og gassen som produseres skjer i Norge, sier Schjøtt-Pedersen, som mener at ingen andre land er så åpne med utslippstall fra oljeproduksjonen som Norge.

– Norsk olje- og gassnæring har hele tiden etterlyst større åpenhet fra de ulike oljeproduserende landene om utslippstall, noe som vil være avgjørende i arbeidet med å redusere de globale utslippene i tråd med Parisavtalen, sier han, og viser til bransjens arbeid med et nytt «veikart» for klimakutt.

Skitne norske oljefelt

Professor Knut Einar Rosendahl kjenner godt til utslippene fra oljeindustrien på norsk sokkel. Sammen med forskere fra NMBU og Statistisk sentralbyrå har han studert utslippene fra alle de norske feltene. Rosendahl ble overrasket over hva de fant.

– Undersøkelsene våre viste at det er veldig store forskjell mellom de ulike feltene. Noen felt, blant annet gassfelt, har veldig lave utslipp, nesten nær null. Andre felt, spesielt oljefelt, har veldig høye utslipp klart over verdensgjennomsnittet, sier Rosendahl.

Rosendahls utregninger, basert på data fra Oljedirektoratet, viser en rekke norske oljefelt med CO₂-utslipp til dels langt over verdensgjennomsnittet på 134 kg CO₂ per enhet, som IOGP opererer med. Brage har eksempelvis utslipp på 215 kg CO₂ per enhet de siste fem årene, mens Veslefrikk har utslipp på 217 kg CO₂, mens Ula har utslipp på 204 kg CO₂ (se faktaboks).

– Å kalle dette rein olje blir misvisende, mener Rosendahl.

Vil ikke stenge norske utslippsverstinger

Schjøtt-Pedersen mener heller ikke at disse opplysningene forandrer på hans meninger. På spørsmål om ikke Norge bør stenge disse skitneste feltene for å spare klima, svarer Schjøtt-Pedersen et bestemt «nei».

– Men hvorfor skal man ikke stenge de mest skitne feltene i Norge for å redde klimaet? Det er du som har lagt premisset om at vi har den reneste oljen i Norge?

– Jeg tror det blir for snevert å se felt for felt. Det kan variere fra det ene feltet til det andre. Men Norge har samlet sett altså en veldig, veldig gunstig situasjon, svarer Schjøtt-Pedersen.

Carnegie kritisk til ensidig fokus

Deborah Gordon, direktør for Carnegies energi og klima program, er kritisk til at norsk oljeindustri bare teller utslippene fra deler av livssyklusen til fossilt brensel. Utslipp fra produksjon av olje og gass, som Schjøtt-Pedersen fokuserer på, står kun for rundt 5 prosent av utslippene fra oljevirksomheten.

De resterende 95 prosentene av utslippene kommer fra transporten, raffineringen og ikke minst bruken av olje og gass i alt fra biler, fly, båter til kraftproduksjon.

– Norge bør ikke bare fokusere på utslipp av CO₂ fra produksjonen, sier Deborah Gordon.

Carnegies analyser av hele livssyklusen av utslipp fra 75 oljefelt i verden – tilsvarende 25 prosent av all produksjon i verden – viser at det finnes oljefelt både i flere andre land i verden som kommer bedre ut enn de norske feltene som er med i analysen, som er Oseberg, Skarv og Ekofisk.

– Kan ikke si hvem som må skru igjen kranene først

– Våre analyser konkluderer ikke med at oljeindustrien i én del av verden er mer klimavennlig enn i andre deler. Utslipp fra oljeindustrien varierer innenfor hvert område. Verden har ikke kommet til et punkt hvor vi kan si hvem som må skru igjen kranene først, enten det er Norge, Saudi-Arabia eller andre land, sier Gordon.

Dersom man skal sammenligne oljefeltene som Carnegie har analysert, sier Carnegies direktør at det mest relevante er å se hva forskjellene blir hvis man tenker seg en CO₂-avgift på 35 dollar satt på utslippene til hele livssyklusen av et fat olje – fra produksjonsfasen, via transport og raffinering av oljen, til sluttbruken.

I så fall vil eksempelvis Skarv-feltet i Norge få en avgift på 1,45 dollar per fat, mot 1,05 dollar per fat for oljen fra Safaniya-feltet i Saudi-Arabia. Osebergfeltet i Norge ville fått en avgift på 3,05 dollar per fat, mot 1,20 dollar per fat for Ghawar-feltet i Saudi-Arabia.

Også når man ser på utslipp ut over produksjonsfasen, viser altså Carnegies analyser at mange andre lands oljefelt er like gode eller bedre enn de norske feltene.