Fra «fist bump» med Biden til håndtrykk med Xi

De er de mektigste landene i den muslimske verden.

Begge sitter på enorme oljeressurser. Begge bruker store summer på militæret sitt. Og de har vært i konflikt med hverandre siden 1979.

Nå kan isfronten mellom de bitre rivalene se ut til å være brutt:

Fredag i forrige uke kom nyheten om at Iran og Saudi-Arabia gjenoppretter diplomatiske forbindelser, og åpner ambassader i hverandres hovedsteder.

Kina henter hjem en diplomatisk seier. I Israel er skuffelsen stor. Fra USA kommer det blandede signaler.

Her er åtte spørsmål og svar om den oppsiktsvekkende avtalen:

Hva betyr avtalen for Midtøsten?

Den kan, potensielt sett, få slutt på konfliktene i Syria, Irak, Libanon og Jemen.

Her har sjiamuslimske Iran og sunnimuslimske Saudi-Arabia støttet grupperinger som har stått mot hverandre.

De to landene har kjempet om politisk, militær og ideologisk innflytelse over hele Midtøsten i lang tid.

Når Saudi-Arabia og Iran nå gjenoppretter diplomatiske forbindelser med hverandre, kan det bli enklere å finne fredelige løsninger på noen av konfliktene i regionen.

Verst er det i Jemen hvor en brutal krig har kostet mer enn 150.000 liv. Etter at den sjiamuslimske houthi-militsen, som støttes av Iran, tok over landets hovedstad Sana i 2015, gikk nabolandet Saudi-Arabia til angrep på houthiene.

Åtte år senere har krigen blitt en militær og politisk hengemyr for saudierne, som ikke har klart å drive houthiene vekk. FN beskriver situasjonen i Jemen som den verste humanitære katastrofen i verden.

Hva brakte de to fiendene sammen?

Begge land står ved viktige veiskiller, og er tjent med å dempe konflikten mellom dem.

I Saudi-Arabia har kronprins og regjeringssjef Mohammed bin Salman lagt en ambisiøs plan for landet sitt. Han vil gjøre Saudi-Arabia til et internasjonalt turistmekka. I dag har landet 20 millioner besøkende i året, men målet er å øke til 100 millioner innen 2030.

Da kan det ikke være krig og konflikt i nabolandene. Mohammed bin Salman er helt avhengig av stabilitet i Midtøsten for å lykkes med sin store visjon.

Iran står overfor en eksistensiell krise. Landet opplever de verste opptøyene på mange tiår. Titusener av mennesker har demonstrert de siste månedene, og krevd at regimet skal fjernes, etter at 22 år gamle Mahsa Amini døde i moralpolitiets varetekt i fjor høst.

Mange iranere er lei av mangelen på grunnleggende friheter. De er også sinte over at myndighetene sender milliardbeløp til militante grupper i Jemen, Syria, Irak og Libanon, mens mange iranere sliter med å få endene til å møtes.

Økonomien er lammet av internasjonale sanksjoner. Regimet i Iran må derfor rette fokuset mot interne forhold for å overleve. De er tjent med å inngå fred med Saudi-Arabia slik at de slipper å bruke store ressurser på fiendskapet.

Hva konkret går avtalen ut på?

Den kan oppsummeres i følgende punkter, ifølge blant andre Wall Street Journal:

• Iran og Saudi-Arabia vil gjenåpne ambassadene sine innen to måneder.
• De skal respektere hverandres suverenitet. Det vil si at de ikke skal gjøre noe som svekker den andres sikkerhet.
• De aktiverer en sikkerhetsavtale fra 2001, som blant annet skal hindre at de kommer i militær konflikt med hverandre.
• De inngår økonomisk, teknologisk, forskningsmessig, kulturelt og sportslig samarbeid.
• Iran, Saudi-Arabia og Kina lover å gjøre alt de kan for å fremme regional og internasjonal fred og sikkerhet.

Avtalen skal også innebære at Saudi-Arabia ikke vil støtte opposisjonelle grupper som kjemper mot det iranske regimet.

Saudierne vil også kutte økonomisk støtte til regimekritiske medier som Iran International, som har dekket opptøyene i Iran bredt.

Regimet i Iran lover på sin side å be militser de støtter i Irak og Jemen om å avstå fra å angripe Saudi-Arabia med droner og missiler, slik de har gjort tidligere.

Hvordan blir avtalen tatt imot?

Avtalen er blitt møtt med en viss skepsis og avventende holdning i en del vestlige land, men hylles som en historisk milepæl i de fleste land i Midtøsten.

Algerie, Egypt, Jordan, Tyrkia, Irak, Syria, De forente arabiske emirater og Oman uttrykker unison glede.

Avtalen gir mange håp om økt stabilitet og økonomisk utvikling i regionen. Men for Israels statsminister Benjamin Netanyahu er den et kraftig slag i ansiktet.

I alle år har han tatt til orde for å angripe Iran militært for hindre iranerne i å utvikle atomvåpen som kan true Israel.

Det blir veldig krevende nå som Saudi-Arabia har sluttet fred med Iran.

I Saudi-Arabia er folk bekymret for at Israel skal forsøke å sabotere avtalen.

Hvilken rolle spiller Kina?

I desember gjennomførte Kinas leder Xi Jinping en rundreise i arabiske land. I Saudi-Arabias hovedstad Riyadh møtte han kronprins Mohammed Bin Salman. I februar reiste Irans president Ebrahim Raisi fra Teheran til Beijing.

Det er liten tvil om at disse besøkene har bidratt til de siste avgjørende forhandlingene i Beijing.

Avtalen viser et Kina som har selvtillit og vilje til å gå inn med sitt diplomati i konflikter de tidligere styrte langt unna.

Det er interessant med tanke på Kinas rolle andre steder i verden.

Kina la i februar frem det de kaller en «mulig fredsplan for krisen i Ukraina». I neste uke besøker president Xi Jinping Moskva, ifølge kilder Reuters og Bloomberg har snakket med.

Etter samtaler med Russlands president Vladimir Putin skal Xi ha samtaler med Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.

Hvorfor velge Kina som mekler?

Saudi-Arabia og Iran har forhandlet direkte i flere år i Oman og Irak, uten å bli enige. Kina kjøper olje av begge, og har ikke tatt side i rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran.

Fra Kina møter Iran og Saudi-Arabia lite kritikk for sitt styresett og situasjonen for menneskerettigheter i landene.

Kina har stått nærmere Teheran enn Riyadh, men den siste tiden har Beijing brukt mye energi på å gjøre seg til venn med saudierne. Kina er også Saudi-Arabias viktigste handelspartner.

Saudi-Arabias forhold til USA har vært dårlig under president Joe Bidens første tid. Biden ble til slutt tvunget til å «fist bumpe» med Mohammed Bin Salman, men det kan godt være at kronprinsen ønsker å gjøre USA oppmerksom på at det finnes andre stormakter Riyadh kan jobbe med.

Hvilket signal sender Kina til USA?

Kina er i større grad villig til å ta rom internasjonalt som USA ikke vil eller kan ta. De sender også et signal om at Kina gjør som de synes best. Noen ganger vil det være i konflikt med USA.

Andre ganger vil også USA tjene på det. I spørsmålet om Iran og Saudi-Arabia, er USA tjent med at det blir roligere i Midtøsten. Særlig fordi krigen i Ukraina krever store ressurser og oppmerksomhet fra USA.

Om Kina kan få Iran tilbake i atomavtalen, vil USA se på det som et gode. Og ingen ønsker at krigen i Jemen skal fortsette.

USA er ikke negative til hva Kina har fått til. De er ærlige på at de ikke kan snakke med Iran på samme måte som Kina, men Beijings gjennombrudd har gitt USA noe å tenke på.

Kina vil på sin side tjene mye på lettelser av de USA-ledede sanksjonene mot Iran. Kinesiske selskaper har store, inntektsbringende kontrakter om å oppgradere iranske oljeanlegg, men de er satt på vent fordi Kina er redd for å komme på kant med sanksjonene.

Hvilket signal sender Kina «hjem»?

Regien på avalen mellom Iran og Saudi-Arabia forteller om et politisk håndverk som effektivt knytter Kinas globale ambisjoner til det politiske spillet hjemme.

De fire siste dagene med forhandlinger mellom landene i Beijing, skjedde «i skjul av støyen» fra det årlige møtet i Folkekongressen, som formelt er Kinas øverste statsorgan og lovgivende forsamling.

Imens Xi Jinping la beslag på oppmerksomheten i Folkets store sal, forhandlet Kinas høyest rangert diplomat Wang Yi med sikkerhetsrådgiverne til regjeringssjefene fra Iran og Saudi-Arabia et annet sted i Beijing.

Avtalen ble kunngjort kun timer etter at Folkekongressens håndplukkede delegater gav Xi Jinping en tredje periode som Kinas president.

At Kina klarte å bringe Saudi-Arabia og Iran sammen er diplomatisk seier for Xi, men Beijing vil være forsiktige med å overselge resultatet.

NRK har vært i kontakt med flere eksperter på internasjonal politikk i Kina, og blant dem er tonen litt avventende. Kort oppsummert er dette budskapet fra flere:

Midtøsten slutter ikke å være Midtøsten fordi Kina velger å gå mer aktivt inn i regionen.