Sosialdemokratiet har gjennom historien fostret opp markante, tydelige og viljesterke lederskikkelser som har vært kompromissløse på arbeidsfolks vegne.
Slik har Arbeiderpartiet befestet sin posisjon som det soleklare førstevalget for kvinner og menn på «gølvet».
Dessverre viser trenden at denne rekrutteringen har stoppet opp. Arbeidsfolk har mistet den politiske veiviseren som de en gang hadde i Arbeiderpartiet.
Rett fra levra
Klarer ikke Arbeiderpartiet snart å dyrke fram nye helter med et bål av vilje, et språk formet ute på arbeidsplassene og som er organisasjonsbyggere av rang, vil det være slutten på det partiet vi alle kjenner, og som vi virkelig trenger.
Hele min oppvekst har jeg blitt oppfordret til å engasjere meg, ta i et tak og stå opp for meg selv. «Gjør din plikt, krev din rett» som fagbevegelsens gamle slagord lyder. Jeg kommer fra en typisk arbeiderfamilie der «halve slekta» tilhører fagbevegelsen. Selv er jeg tredje generasjon tillitsvalgt.
Fagbevegelsens verdier, holdninger og språkbruk har formet meg til den tillitsvalgte og politikeren jeg er i dag. En politiker som tror at politikken har utrolig godt av flere engasjerte arbeidsfolk som prater rett fra levra og som kjenner til de jordnære problemene i vanlige folks liv.
For vi kan ikke forvente at andre enn oss sjøl skal ta våre egne kamper.
Arbeiderparti uten arbeidere?
I dagens politikk er arbeidsfolk en stor mangelvare, også for Arbeiderpartiet, som skal være arbeidernes parti.
Hele partitoppen i Ap er preget av akademikere som hele livet har gått på skole, før de rett etter studietid har gått inn i maktens korridorer. Uten noen annen arbeidserfaring. Men dette gjelder også partiene generelt.
Det er blitt stadig færre arbeidsfolk på Stortinget, og bare et titalls av våre 169 folkevalgte har fagbrev.
Akademikerne har selvsagt mye å bidra med i politikken, og det skal de fortsatt ha, men det kan ikke bare være disse som skal være representanter for oss som kommer fra gulvet.
Altfor ofte har vi som arbeidsfolk fått besøk av politikere som overhodet ikke vet hvordan de skal kommunisere med en som holder en hammer i hånda, har oljesøl på buksa eller nettopp har vært inne og stelt pleietrengende eldre. Dette skaper en frustrasjon og sinne blant folk, fordi de som skal kjempe for våre interesser er helt forskjellige fra oss.
Det skaper et dypt demokratisk hull som det er livsfarlig å falle nedi.
En grunn til at vi sliter
Når ikke vanlige arbeidsfolk er med på politikkens topplag, gir det seg utslag i politiske strider, slik vi så det i Acer-saken eller i spørsmålet om oljeboring og arbeidsplasser i Lofoten. Disse sakene kunne ha vært håndtert annerledes av Ap. Men nettopp i slike saker viser det seg at når partiet setter seg ned med fagforbundene, gir det resultater.
Dersom Ap hadde fått flere arbeidere inn i toppledelsen, hadde man unngått denne type konflikter. Da hadde også flere arbeidsfolk begynt å stemme på oss, fordi de kjenner seg igjen i partiet.
Mangelen på arbeidere i toppen er en viktig grunn til at Arbeiderpartiet sliter i motbakke. Det er for mange arbeidsfolk som ikke kjenner seg igjen i Ap lenger.
Trenger nye lederskikkelser
Arbeiderpartiet fremfor noen må begynne å rekruttere og forme nye kjemper i partiet fra fagbevegelsen, fordi det er en så stor og viktig stemme for over 900 000 arbeidere, bare i LO. Det er på tide at vi får fram politikere som kan gå inn på hvilken som helst arbeidsplass med en språkbruk som klinger godt i øra til folk rundt lunsjbordet. Politikere som ikke er redd for å tråkke enkelte folk på tærne hvis det er til fordel for arbeidsfolk og deres ve og vel.
For jeg, som mange av mine kamerater, trenger politikere jeg kjenner meg igjen i. Demokratiet vårt trenger også dette. Det arbeidende folk trenger dette. Avmakten mine kolleger føler om dagen til politikere er ikke reint liten, og den er større enn mange i Oslogryta kan fatte.
Selv som lokalpolitiker får jeg ofte beskjed om at «Nå, Stian, konsentrerer vi oss om dette, så får du drive med politikk. Det er ikke noe for oss». Visst faen er politikk noe for oss vanlige folk!
Det er de politikerne som har tatt de store, viktige og avgjørende beslutningene som har gjort oss til et av verdens beste land å leve i, uansett hvem du er og hvilken bakgrunn du har. Derfor trenger toppledelsen politikere som har gått gradene fra gulvet, som tillitsvalgt, og videre til politikken.
Politikk er for vanlige folk
Mange av mine venner føler man må være norsklærer for å kunne skrive om politikk, eller ha master i scenekunst for å kunne uttale seg muntlig, når det egentlig bare trengs et ekte, folkelig og engasjert språk.
Jeg valgte å gå inn i politikken fordi jeg ser hvor stor utfordring det er for mange å delta i samfunnsdebatten. For noen må igjen heve sin røst, knytte sine never og fortelle at også vi skal ha plass. At også vi skal ta beslutninger, ikke bare tas med på råd eller «bli lytta til».
Mitt ønske er at dette skal kunne bidra til at flere med lignende bakgrunn ønsker å ta steget inn i politikken, lokalt og sentralt, slik at demokratiet representerer den utdanningsskalaen vårt samfunn er delt inn i.
Bare slik kan vi unngå det man ser ellers i verden, der elitepolitikere snakker på vegne av grupper som de aldri i verden kunne tenkt seg å være en del av. Dette er en av mine viktigste kampsaker, og det er kun Arbeiderpartiet som har løsningen.
Det har jeg lært som tillitsvalgt: Noen er på vår side, andre bare påstår at de er det.
